henningsværd: 2017

I spania finnes store mengder etterlatenskaper fra romertiden. Vi besøkte et av de viktigste stedene syd i Spania. Baelo Claudia er en gammel Romers by som vi finner på sør-vest kysten av Spania, Costa de la Luz. Ca. 15 km nord for Tarifa og ved siden av byen Bolonia. Her finner vi også Europas største sand dyne, Duna de Bolonia, samt en helt fantastisk strand.

Hele byen Baelo Claudia i panorama.

Innbyggerne livnærte seg av fiske i Middelhavet og produserte store mengder garum, en type fiskepasta som ble sendt rund i hele romerriket. Dette var så vellykket at Keiser Claudius gav stedet, municipium, bystatus og Claudius fikk navnet sitt i bynavnet.

I tidsrommet ca 100 f.v.t. til ca 200 e.v.t. var byen på sitt høyeste i produksjon og trivsel blandt innbyggerne. I midten av 200 e.v.t. gikk det nedover med byen. Dette var mest trolig etter en stort jordskjelv. Etter denne tiden ble byen okkupert av pirater fra Germania og Barbary (nordkysten av Afrika), og etterhvert fra ca 600 e.v.t. ble byen forlatt.

Vi besøkte den gamle oldtidsby 8. juni i 2017.

Fra Algeciras til Baelo Claudia er det ca 45 km. og turen gjøres unna på ca. like menge minutter. Om det ikke stoppes på hvert "hjørne" da, noe som vi er flinke til. Denne gangen gikk turen stort sett rett fram, da vi tidligere hadde, på samme vei stoppet både titt og ofte. Vi hadde også besøkt Tarifa, så denne gangen ble det fra A til B.

Fjelltoppene i syd-Spania er preget av vindmøller.

Veien går fra Algeciras og opp i fjellstrøk for så å falle ned mot lavlandet og strand områder. Disse strand områdene er et surfer paradis og hoteller og campingplasser bar virkelig preg av dette. Det blåser stort sett hele tiden og vanlig surfere, samt surfere med fallskjerm, har sitt paradis her langs kysten.

Vi tar av fra E-5 og mot Bologna. Gjennom et herlig naturlandskap på vei ned mot kystbyen og Baelo Claudia, og også Europas største sand dyne. Her fantes kitere og bade lystne, samt noen som skulle ta i øyesyn den gamle kulturarv. For å beskue denne fantastiske arkeologiske plassen, måtte vi ut med en inngangssum. Tror det var 1.5 euro, det var faktisk billigere når vi fortalte vi var fra Norge.

En rolig tur rundt i ruinene med en strålende sol fra skyfri himmel, gjorde opplevelsen fullkommen. Det var varmt og selv dyrene flokket seg sammen i den lille skyggen som fantes. Etter runden var det litt mat og så måtte vi bare på toppen av sand dynen. Det var langt og tungt å gå i den løse sanden, men på toppen fikk vi valuta for strabasene. Super utsikt og en mestring for at vi nådde toppen.

Jada... fikk vasket beina i Nord Atlanteren.

Nyt bildene og historien, takk for at dere leser :-) Gi gjerne tilbakemelding ;-)
Trykk på bildene så blir de store!

Statuen er av Marcus Ulpius Nerva Traianus eller Trajan (født 18. september 53 formodentlig i Italica i Hispania Baetica, død 9. august 117 i Selinus i Cilicia) var romersk keiser fra 27. januar 98 til 7. august 117. Han blir ofte regnet for å være den beste av alle Romerrikets keisere, sammen med Augustus. Under Trajan nådde riket sitt største i geografisk utstrekning. Han skal ha vært en ganske dyktig keiser, som fulgte den samme rettferdige og kloke politiske linje som hans forgjenger førte. Han sørget for de vanskeligstilte i riket ved at de fikk en slags pengestøtte. (sakset fra Wikipedia).

Heninng.

Kasbah, gamlebyen, trange gater og moskeer. Kafeer, marked, selgere som hang på oss som klegger, lukter og synsinntrykk. Tanger er en smeltedigel av kulturer; muslimsk, kristen, jødisk og forskjellige afrikanske tradisjoner. Alt skulle vi rekke på seks timer! Jadda…

Etter hvert innså vi at vår tilmålte tid i Tanger ville bli noe snaut. Båten var bestilt og den gikk tilbake til Tarifa klokka 16. Tanger må man bare tilbake til!

Tanger havn. Her bygger de en ny moské.

Fire mennesker fra vesten og Skandinavia, entrer Tanger etter en seilas fra Tarifa på ca. 50 minutter. Vi setter bena på Afrikansk jord for første gang. Vi hadde vel egentlig ikke noe anelse om hva som ville møte oss, bortsett det vi hadde lest oss til på nett, men det kan ikke sammenliknes med hva vi opplevde på kroppen da vi kom fram.

Likhet er noe som vi mennesker kan forholde oss til, en felles plattform. Da blir vi glade, lykkelige og trygge og det går an å hilse på hverandre som likesinnede. Vi har noe felles! Vi er en av dem. Vi er inne i varmen. Når vi gikk av båten i Tanger havn og begynte vår vandring mot byen, fant vi ut at vi ikke helt var som er de andre. Vi var forskjellige, veeldig forskjellige! Kortbukser, t-shirts, joggesko og ikke minst drasset vi rundt på fotoapparater og skulderbager. Arketypen og idealet på en ikke lokal fotturist på tur i fremmed land. Ikke minst, så skulle vi klare å fikse og finne fram til alt selv.

Akkurat det å skulle finne fram selv, fant vi ganske raskt ut at kunne bli en utfordring. Vi var uten kart og telefon GPS var noe dyr å slå på. 99,- kr for 1 MB. Opp fra havnen, gjennom trange gater, mer liknende smug, oppover og oppover mot noe vi ikke ante hvor eller hva var. Hele tiden mens folk skulle fortelle oss hvor vi måtte gå og at de var sertifiserte guider som hadde holdt på med dette i mange år. Vi avslo pent tilbudene, men de hang allikevel på som igler. En gikk så langt at han ønsket oss et sted som ikke egner seg på trykk og sa at vi fikk komme oss hjem igjen om vi ikke kunne forholde oss til deres skikker og levesett. Etter en stund lot han oss i fred, men da vi gikk oppover i gatene forbi Grande Mosquée de Tanger, forbi Café Central og opp mot Jardins de la Mendoubia, må jeg innrømme at jeg kikket meg stadig over skuldrene. Vi kom heldigvis helskinnet fram.

Det vi la merke til på veien opp var at det ikke var så masse folk som vi tenkte det skulle være i gatene. Vi hadde kommet til Tanger på dag seks i Ramadan! Ingen mennesker satt på kaféer eller uterestauranter. Det fleste satt rundt på benker, lå i parker, stirret på oss og noen bare snudde seg vekk og sov videre. Vi betydde ingenting som turister, følte vel mest at vi var litt i veien.

Jardins de la Manadoubia og vi ser Moske Sidi Boubayd.

Oppe ved Jardins de la Mendoubia tok varmen oss og interaksjonene med innfødte, som ville vise oss byen og spaserturen fra havna og hit. Vi var tørste! En tilsynelatende hyggelig kar, som han også skulle vise seg å være, ble spurt om det fantes noen restauranter eller steder som vi kunne kjøpe noe å drikke i nærheten. Mannen svarte at det ikke var mye akkurat nå, grunnet som tidligere nevnt, Ramadan. Men – han kunne gjerne vise oss rundt. Vi i turlaget måtte ta en prat om dette, vi hadde tross alt «jaget» opp til flere stykker avgårde, men denne karen virket oppriktig interessert i å vise oss rundt uten å «pushe» på. Han fikk jobben! 20 euro for et par timer. Larbie, var en aldrende hippie og kjente hver krik og krok, som det var i mengder av i Tanger. Han husket 60 tallet som det skulle vært i går. Vi ble fraktet rundt og så Cafe Baba hvor blant andre Rolling Stones skal ha drukket kaffe... Hva annet disse kara kan ha funnet på, sier historien til Larbie ikke noe om, dog, han hadde et godt glis. Dette var visstnok før Rolling Stones virkelig ble kjent. Vår guide hadde sågar truffet gjengen! Vi gikk også forbi hus som tidligere hadde vært bebodd av kjente personligheter.

Cafe Baba.

Larbie loset oss fram til en helt unik restaurant, Panoramic view restaurant. Vi måtte opp smale trapper som snirklet seg oppover i høyden. På toppen åpenbarte det seg en helt "ut av denne verden" utsikt. Det jeg plutselig kom til å tenke på var at her måtte servitørene daglig løpe opp ned med mat, drikke, kopper og kar, og det som måtte trengs til en servering... phu! Vi ble servert en tradisjonell te i en rolig og behagelig atmosfære. Å få sitte der oppe, høyt over hustakene i Tanger, nyte utsikten og føle varmen, var helt "breathtaking"! Vi tilbudte vår guide en tekopp, men han takket høflig "nei takk" grunnet Ramadan. Det føltes litt merkelig at vi satt der og drakk te, mens alle andre satt "tørre". Et ungt par fra Nederland dukket opp mens vi satt der, og de var like overveldet av utsikten og atmosfæren som vi var.

Utsikt fra Panoramic view restaurant.

Ute av restauranten ble vi vist til et teppeutsalg som også hadde salg av lokale suvenirer. Lokalene lå enkelt tilgjengelig rett fra gata, bare få skritt fra restaurantens inngang. Vi fant en eldre kar og han sin sønn, som begge kunne sine tepper. Det ble pruting, kjefting (på en hyggelig måte) og det hele endte selvfølgelig med salg for den aldrende herre.

Det gamle fengsel i Tanger.

Fra Panoramic view restaurant gikk turen videre opp til muren rundt Kasbah de Tanger. Før vi gikk på utsiden av muren, fikk vi sett det gamle fengselet som nå er omgjort til et museum. Deretter smatt vi gjennom et "hull" som ledet oss ut på den andre siden og ble møtt av en helt nydelig utsikt. Spaserturen langs yttersiden av muren var fantastisk. Utsikten mot Atlanterhavet og det Europeiske fastland i det fjerne - perfekt! Vi var på det Afrikanske kontinent - helt nord og på tuppen!

Atlanterhavet, og Europa i det fjerne.

Vandringen gikk langs kanten og inn og ut av trange gater. Vi fikk se stedet hvor syndere ble straffet i eldre dager. Det var pisking og andre former for avstraffelser, som skulle gjøre at synderen ikke ville gjøre det igjen, eller at han eller hun ikke kunne gjøre det, eller noe annet, for den saken skyld igjen. Dette foregikk på et åpent torv så alle skulle kunne se avstraffelsen.

Langs Rue Riad Sultan.

En stor og røslig stein står igjen fra gammelt av. Denne ble benyttet til å binde synderen fast slik at piskingen kunne bli gjennomført. På hver side av steinen høyt oppe, kunne vi ennå se hullene som jern ringene satt montert i. Disse var for å binde fast offeret, med armene opp og ut til siden festet med tau. Da var de klargjort for noen slag med pisken. Tidligere var plassen stor og åpen, men etter som byen vokste og avstraffelsene avtok, ble det bygget tettere og tettere. Steinen står igjen som et historisk gufs fra fortiden da voldelige straffemetoder skulle vises for offentligheten.

Piskesteinen.

Frukt- og grønnsaks fat.

Vår videre ferd gikk fredelig i trange smug og forbi anretninger som vi i Norge ikke kan forestille oss at er mulige. Larbie viser oss gjennom et vanvittig flott marked, med mengder av frukt og grønnsaker i alle farger og fasonger, kjøtt og fisk av alle slag. Men - det var ikke så mange som handlet akkurat da, det hele så ut som et "showroom" av mat.

En ensom fiske handler.

Turen med vår kunnskapsrike og svært hyggelige guide, nærmet seg avslutning. I fire timer hadde Larbie trukket oss med på en fantastisk reise gjennom Tangers gater, bakgater og smug. Steder som vi aldri hadde funnet fram til på egenhånd, selv om vi til å begynne med trodde at vi visste best. Han fikk sine euro og litt til, vel fortjent. Han takket og ønsket oss vel videre, så forsvant han inn mellom gater og smug, tilbake til Tangers hjerte. Vi sto igjen alene og forlatt på egenhånd. Tiden da båten skulle gå tilbake til Tarifa var ennå ikke helt der, så vi vandret litt gatelangs på egenhånd. Følte kanskje at vi hadde blitt noe kjent og var tryggere på stedet.

Vi begynte turen ned mot kaia og båten som skulle ta oss tilbake til det Europeiske fastland. På veien stoppet vi innom en nesten helt tom bar og kjøpte oss en brus hver. På et av bordene på en nabo restaurant, satt en kar å kikket over på oss. Kanskje han var misunnelig på at vi kunne meske oss slik med godsaker midt på dagen, eller så kanskje han tenkte at turister som oss kom bare for å gjøre som vi ville under Ramadan. Eller igjen, han syntes kanskje det var hyggelig at det tross alt var noen som besøkte han sin nydelige og fantastiske by Tanger. Velger å tenke det siste!

Larbie, vår guide i Tanger.

En reise rundt i kronglete, smale og spennende plasser som vi aldri hadde oppdaget på egenhånd, var definitivt over. Vi skulle inn på båten. Tusen takk Larbie for en perfekt, interessant og heftig guiderunde i din flotte by!

I Tanger er det en helt annen kultur enn hva vi er vant med. Folk tjener sin slant forskjellig, noen tjener sine penger for tilværelsen ved å være "pågående selgere". La de prøve seg og hør litt på dem, kjøp eller prut om du har lyst, eller så takk bare høflig "nei takk". De gjør dette for å overleve. Bruk gjerne en guide, men avtal pris på forhånd. De fleste er svært hyggelige mennesker bare man møter de med respekt.

Respekt for dem, deres væremåte,
sted og by!

Takk Tanger! Some day we will return!