Trebåt i sommersol del to. Tenning, bensin og magnet.

Båten flyter og pumpene går ikke like fort som tidligere. En gledens tid - vi trenger ikke lenger være redde for at vidunderet skal synke ned i dypet foran øynene våre. Vi tar avgjørelsen om å flytte den ut til sin trygge plass i brygga. Plass nr. 1. Med stødige åretak flyttes Arendal snekka, av enkelte kalt "plankehaugen", plass fra innerst i brygga hvor grunt vann har vært tryggheten og ut på dypet. Ennå må den trutne litt til før motoren startes. Det er visst tryggest slik, da ristingene fra motoren for tidlig, kan forårsake ytterligere sprekker i trekonstruksjonen og akkurat det trenger eller ønsker vi selvfølgelig ikke.

Tiden er med oss og dagen er kommet for å gi seg i kast med sveivingen. Ja, for nemlig, motoren må sveives i gang. Husker morfar og bestefar drev på med slikt, og får en vakker nostalgisk tanke i hode om tøffing på blåmyra med fiskestenger hengende utenfor rekka. Kanskje det kan bli sånn for oss nå også? Tøffe rundt på bøljan blå med snørene dovent hengende utenfor rekka med håp om makrell. 

Med mot i brystet og kanskje ikke så mye vett i panna, når det gjelder gamle motorer og trebåter, begynte jeg å sveive i vei. Overvåket av en god kamerat som ville være med på sirkuset. Det ble sveiving og sveiving - ingenting skjedde. Det kloke hodet, som min kamerat har, undret seg om det kom noe bensin fram til forgasseren? Vi måtte sjekke. Skrudde opp bunn skruen på forgasseren. Der dryppet det ut noe som absolutt ikke liknet på eller luktet helt som bensin. Ja for motoren går på bensin. Opp til pluggen kom det tydelig ingen ting. Etter alle kunstens regler ble også det gitt en "dram" til pluggen, opp til fler - uten at det hadde effekt i det hele tatt. Mer sveiving! Det ble en treningsøkt. Blod på knoker og blåmerker på armer. Jadda - det sto ikke på innsats.

Til slutt måtte vi gi oss. Det ble tatt ansvar og avgjørelse om at forgasseren måtte av og rengjøres. Begynte også tankeprosessen med å rett og slett tømme tanken for gammel bensin å fylle på nytt. Steg en var forgasser. Den ble skrudd av og gitt til kyndige mekaniker hender oppe på gården. Tilbakemeldingen fra mekaniker var: "Her var det jammen mye glasur du kan ha på kaka til søndag!" Den var helt tett og full av en gråglinsende masse.

Forgasser ble rengjort og gitt alt den kunne få av stell og kjærlighet. Vel tilbake i lankene på kapteinen, ble den atter festet på rett sted, klargjort med stag og skruer for å kunne regulere hastigheten på motoren. Altså gi forgasseren mer og mindre bensin. Ja - bensin og tank. Tanken ligger godt beskyttet inn under bakken på båten. Det ble av med slanger og klemmer, slik at det gikk ann å tømme ut gammel bensin. Tømming starter. Tidligere erfaringer jeg har gjort, så vil en tømming av bensintank avgi bensingasser. Med det i tankene hadde vi god lufting. Men - når tømmingen startet, var det ingen lukt eller gass. Merkelig? Ni liter ble drenert uten lukt. Besynderlig. Så... plutselig kom den kjente bensineimen. De fem siste liter var absolutt bensin. Av 14 liter væske var altså kun 5 liter bensin, resten "vann"... Vi kunne stått å sveivet ennå.

Det ble tankrens, gjennom blåsing av bensinrør og skylt med ny vakker og ren 98 oktan med bly tilsetting. NÅ skulle Marnaen starte opp. Sveiving gjenopptas med friskt mot. Sveive, sveive, sveive. Bensin kom fram, men ingen eksplosjon i motoren. Ingenting skjedde. Kun litt pusting og pesing fra motoren og sveiveren. Hva i granskogen var det med den motoren? Tennplugg ut og renset. Ingenting da heller. Så sjekket vi om det var gnist. Neida - null og niks. Det var da fokuset ble rettet mot motorens hjerte - Magneten. For meg var det ikke akkurat en kjent figur, men ettersom symptomene ble diskutert, nevnte flere og flere at "synderen" absolutt kunne være - Magneten. Spørsmål ble stilt om kanskje magneten hadde vært under vann - om så... ja da var det helt klart den og løpet for å få start på motoren var kjørt. Det ante jo ikke vi, men fikk etter hvert en grufull og mørk tanke om at det kanskje med sannsynlighet var en sjanse for det.

Magneten sin historie må komme i neste kapittel. Det er en "god" historie for seg selv. Læringskurven på prosjektet er bratt og stigende. For nemlig... etter magneten dukker det opp noe mer...

Uansett skal det fikses og vi skal på vannet med snører utti og kald pils i handa. Så det så!

Trebåt i sommersol

Stille hav, solen skinner og lyden av en innenbords motor i en trebåt som dunker dovne slag, mens trebåten kutter seg silkemykt gjennom blåmyra. Ved roret sitter en liten rødsprengt en etter en dag i sola og nyter en kald og duggfrisk pils, nettopp tatt opp av kjølebagen.

Slik var drømmen når vi gikk til anskaffelse av en 23 fots Arendal snekke fra 1960 med 4,5 hk Marna som var enda eldre, 1942. Med friskt mot hentet vi vidunderet og tøffet hjem. Vi hadde lært hvordan å starte, stoppe og manøvrere og følte oss som kapteiner. Turen var litt som beskrevet i innledningen. Vel hjemme legger vi helt smooth til og skal stoppe Marnaen. Vi var da allerede noe bekymret, for på turen hadde det begynt å ose fra motorkassa. Tanken om at det kanskje var lekk i et bensinrør, fylte hodet. Det skulle vise seg at det kun var vann.

Vi gjorde alt etter instruksjon og så smalt det noe så voldsomt. Som et skudd fra en 12-7 (litt overdrevet). Det "regnet" vann og masse små svarte harde flak og vi slo sporenstreks av hele greia. Skummelt!!! Det var det den sommeren. Båten ble liggende i båsen sin og vi begynte utdanningen på Marna motor og Arendal snekke. Hvorfor hadde dette skjedd? Nærmere inspeksjon viste at kjølevanns ledningen hadde sprukket. Da forsto vi oset fra motorkassa. Alle slanger ble byttet, nye slangeklemmer, rubbet. Ble allikevel ikke noe start på snekka resten av det året.  

Opp til vinterlagring i bakgården. Tømme ut vann, ta ut bunnplugg, ta av alle slanger og styr på motoren. Samt masse vi skulle ha gjort, som vi ikke gjorde. Tømme bensintank, sette inn med frostvæske og sikkert et par ting til.

I år skulle den ut igjen. Folk som kan slike ting, snakker om at den må trutne. Altså komme seg så fort som mulig ut på vannet. "En trebåt skal ikke ligge på land!" var mantra. Vi er som kjent raskere enn lynet med å gjøre saker og ting, så det tok en stund, men - den kom på vannet og et lite øyeblikk nesten under vannet. Kjærsten min og jeg er jo intelligente vesner, så vi passet selvfølgelig på å legge fartøyet inne på så grundt vann som mulig. Det var faktisk lurt! Hadde den ligget på sin faste plass, ja det vil jeg ikke tenke på. Pumpene gikk døgnet rundt og vi byttet batterier oftere sokker. Båten trutnet og den flyter, men det er også det.

Neste episode... vil den krutte opp igjen?, vil vi komme oss på vannet?, er det noe som kan gå galt? Tja....