"Besseggen er en lang tur, med stigning på totalt 1.000 høydemeter og noe klyving i bratte partier. Dermed burde ikke Besseggen være den første turen du går. Er du nybegynner kan du starte med noen turer ute i nærmiljøet, bli kjent med å gå i ulendt terreng og husk å gå inn fjellskoene du skal bruke på turen! Turen over Besseggen passer alle som har turerfaring."
Dette sitatet står å lese i DNT sin side om Besseggen fra A til Å. Gjennomsnittlig tidsbruk vil være 6-8 timer inkludert pauser, står det også å lese. Oppløftende lesning for en friskus som meg selv...
Det er vel ikke å stikke under en stol at min erfaring med toppturer er noe skrin og mager, har heller ikke godt inngåtte fjellsko/støvler. Om fjellturer generelt kan det også sies at jeg ikke har så mange meterne i beina på ulendt terreng. Men altså - Besseggen virker jo noe forlokkende, begynne med en røslig knaus liksom.
Men det første først. Vi hadde en uke til rådighet i ferien til å utforske Norges atter en gang. Noe jeg har satt pris på. Sett Norge som jag aldri har sett landet mitt tidligere. Fantastisk vakkert! Vi var innom flere scenarier, men spasertur i fjellheimen var det vi landet på. Kjærsten min hadde fått innspill fra ei turvenninne om hva som kunne passe for friskusen meg. Gode innspill. Turene som ble foreslått lå i området rett ved Besseggen. Det finnes faktisk noen turer der som ikke er nettopp Besseggen har jeg skjønt nå.
Nå har det seg sånn at jeg har jo hørt historier om Besseggen og hvor fantastisk den er og at det er en helt nydelig naturopplevelse. Mange av mine kamerater og bekjente, har jo ruslet rundt på denne toppen og skrytt den opp i skyene. Så den pirret jo min nysgjerrighet og det med min nysgjerrighet, den har fått meg ut i mye rart. Også er det jo noe med å komme seg ut av sin trygge vante sone - den vi kaller komfortsonen. Må ut av den å få seg litt ukomfort. Så dette ble da bestemt - Besseggen skulle til pers!
Som den turvante geita jeg er, har jeg jo selvfølgelig alt utstyr på plass... Fikk hjelp til å pakke ned det nødvendige, men turstøvler måtte handles inn (sto det ikke noe om at de burde gås inn først tru??)
Turen gikk til Maurvangen Camping, hvor vi satte opp, for første gang, telte vi kjøpte i fjor. Var ikke bare bare å sette opp teltet uten trening. En kar i nabo teltet syntes sikkert at vi strevde vel mye og kom oss til unnsetning å forklarte hvordan vi skulle få reist nattens hus. Han hadde hatt samme teltet selv. Vi fikk det opp til slutt og var svært fornøyd med resultatet.
Natten ble kald og med lite søvn, og sikkert en god oppbygging for den store turen morgenen etter. Natten ble lang. Morgenen kom med tunge skyer hengende over fjelltoppene, også over den toppen vi skulle rusle. Må si jeg fikk en umiddelbar viljevondt og samtidig ble jeg lei meg. Lei meg fordi stort sett de gangene vi skal ut å rusle i fjellheimen, så kommer skyer og regn, til og med snø å baller det til. Mens det tilsynelatende for "alle" andre er bare sol og glede. Kjærsten min som er helt perfekt, mente på at vi kunne da ta båten inn til Memurubu for å se om været eventuelt kunne endre seg. Hun så sprekker av lys og sol der jeg så mørke skyer, torden og lyn!
Båten inn gikk fint til tross for min surmuling og at jeg duppet av. Hun er tålmodig hun kjærsten min. Vel framme, nærmest løp de andre av gårde og forsvant oppover bratthenget. Mens vi akklimatiserte oss med en kaffekopp på Memurubu og en tur på do. Klokka 9.00 begynte ferden og jeg var fast bestemt på å holde en jevn fart....
Begynnelsen var rundt 400 høydemeter fram til første måling på to kilometer. Kan si at det gikk ikke fort! Masse uffing og pesing i motbakkene. Kjærsten motiverte så godt hun kunne, men jeg var ikke lydhør. Litt kort faktisk. Måtte klare dette selv. Måtte dypt ned for å hente opp muskler, pust, motivasjon og samtidig se på den fantastiske utsikten som åpenbarte seg etter som vi kom høyere. Det var pen, men klarte ikke helt å glede meg over det akkurat da, men det tok seg opp.
På to kilometers merke står det å lese: Har du brukt to timer eller mer hit, bør du snu! Oi... det var meldinga si det tenker jeg... Hvor lang tid brukte vi, eller mest jeg, en og en-halv time - flott, da er det bare å tråkke videre! Virket ikke som det var noe tidspoliti som stoppet oss og sendte oss tilbake. Ikke tenkte jeg da at det var jo en grunn for akkurat det. Turen er 14 kilometer.... bare til info. Videre ferd skulle vise seg å ikke akkurat bli en tur i parken.
Bare å rusle videre og forsøke å nyte synet av det storslåtte som viser seg både videre framover og det vi har lagt bak oss. Tross alt var det flott. Etter lang tid med fjellvandring så vi mulighet for å fylle vannflaska. Vi hadde kommet til Bjørnbøltjønn. Drikke og niste var kjempeviktig. Svei nemlig av noen kalorier på turen (selv om ikke det synes nå). Vann, Cola, Snikers, nøtter og polarbrød med peanøttsmør var bensin. Fylte opp flaska og proklamerte at etter mine beregninger at nå var vi halvveis! En kvikk realitetsorientering fra kjærsten var at vi hadde nå gått fire kilometer... og halvveis var SYV kilometer! Trodde innerst inne at ikke det var sant, men hun hadde rett!
SÅ - endelig! Der øynet vi selve eggen. For et syn! Helt fantastisk! Ble også litt urolig for om vi faktisk skulle opp det greiene der som vi så der framme.. joda, det skulle vi. Med Bessvatnet til venstre og Gjende til høyre (en liten flik), skulle vi over dette massive av stein i midten.
Jeg trodde egentlig ikke mine egne øyne, men det er jo de blå jeg har, så jeg måtte tro på dem, og det jeg så. Det jeg akkurat da minst trodde på, var om jeg ville orke og om jeg virkelig torde å gå/krabbe/klatre opp den smale sti?! "Den er bredere enn det ser ut til herfra!" Hørte jeg en klok og rolig stemme som sa. Jeg trodde på den. Vi var halvveis! Det var da noe, tenkte jeg. På turen så langt, hadde det kommet og gått mangfoldige mennesker forbi. Gamle som unge, framover i god driv og ved godt mot. Kan de så kan jeg, tenkte jeg inne i mitt hode. Sta som f**n, har jeg først begynt, så skal jeg opp.
På Bandet, som plassen heter, delen som skiller og hindrer at Bessvatnet renner ned og ut i Gjende, tok vi en velfortjent rast med mat og drikke. Så gikk det bare oppover. Virkelig oppover!
Opp bratthenget på Besseggen gikk det mange tanker rundt i hodet, men egentlig aldri at jeg skulle gi meg. For hvor skulle jeg dra? Det var en vei og det var opp! Og der gikk stien. Det var smalt og bratt og enkelte steder måtte vi klatre på alle fire, trekke oss opp etter armene samtidig som det måtte sparkes fra. Viktig å finne feste til hender og føtter. Det var langt ned på begge kanter! Måtte hente ennå mer fra "kjelleren", både krefter og motivasjon jeg ikke trodde fantes. Det kom en bestefar sammen med sønn og barnebarn som ålte seg opp på kanten, det var femte gang, sa han, og smatt videre pustende. Ungdommer med hunder, smatt også forbi. 8-9 åringer nærmest løp opp. Mens jeg selv seg sakte ålte framover pesende og med ansiktsuttrykk som ikke akkurat viste nytelse. Endelig fikk jeg karret meg over toppen, vel ikke helt, men på toppen av brattkleiva, var det som jeg følte en seier over meg selv. Nesten en lykkerus. Jeg hadde klart det! Den første steinharde toppturen var Besseggen og nå var jeg oppe, wow! Er ganske sikker på at jeg hadde en "dannelsesreise" her i steinura.
Bortover i steinrøysa gikk stien, ulendt å gå. Med spektakulære fjell på hver side (legger ved noen ekstra bilder på slutten). På et tidspunkt begynte det også, naturlig nok, å gå nedover. Jeg tenkte at dette går fint..., men når det har vært bratt oppover - ja, da er det også bratt nedover. Og det var det jammen her også. Måtte ake flere steder på rumpa og ved en anledning holdt vi oss fast i en kjetting, som sikring for ikke å rause ned i ur og krattskog. Jeg begynte også å legge merke til at det var ikke like stor pågang av folk som ville forbi. Var jeg sist??? Så også at klokka 18 ville ikke holde, men holdt en knapp på 19.
Disse markørene traff vi jevnlig på. Her viste den to kilometer igjen, og det var ennå veldig bratt. Etter dette skiltet tok jeg valget om at kjærsten fikk bilnøklene slik at hun kunne sprette videre nedover, ta shuttle bussen til parkeringen og hente bilen. Så skulle jeg nok karre meg ned fra fjellet så godt jeg kunne. Hadde nå skjønt at 19 heller ikke var innen rekkevidde. Nedover i kleiva gikk det og det føltes som en evighet. Bena var som gele og raslet og ristet ved hvert steg. Gjennom en småskog og så åpenbarte det seg en lysning som var Gjendesheim. Da hadde jeg ikke blitt forbigått på lenge. Men så spratt det to ungdommer forbi som sa at "joda det hadde vært en tøff tur", mens de fortsatte å små jogge ned den siste biten. Da måtte jeg sette meg ned igjen (hadde vært mange av de). Satt en stund der gitt. Må erkjenne at jeg faktisk var siste mann ned fra fjellet denne gangen.
Siste økt var nedover, men ikke noe mer stein, det var slett og fint. Kjærsten hadde hentet bilen og sto parat. Nede på asfalten stoppet klokka på 20.30. Elleve og enhalv time! på turen. Det syntes jeg det sto respekt av. Under en time på kilometeren i gjennomsnitt - ikke til å tru! Klappe seg selv på skulderen.
Orket ikke veldig mye mer den dagen gitt. Kjærsten laget mat og hentet en halvliter øl - nyyydelig. Husket kulda fra natten før så det ble dobbelt klær og i posen klokka 22. Natta!
Dagen etter begynte jeg å komme til meg selv igjen. Og - det må innrømmes at turen var helt fantastisk, men det er også slik at jeg husker hvert steg ennå. Det var flott å ha gjennomført en slik tur. Det er ikke akkurat anbefalt å begynne med denne turen uten å ha en rimelig grei fjellerfaring i kroppen, men nå er den gjort. På spørsmål om dette kan være starten på en topp tur i året, måtte jeg tenke.. På en bisarr og underlig rar måte, var denne turen god og det er ikke umulig at det blir noen toppturer framover, men Besseggen er ferdig!
Håper ikke at historien gjør at dere ikke tar turen - den er absolutt verd alle skritt og all utmattelse!
Takk for følget!
Noen ekstra bilder, litt hulter til bulter, akkurat som steinene lå på turen:
