Besseggen - fjelltur med dypdykk i motivasjonen

"Besseggen er en lang tur, med stigning på totalt 1.000 høydemeter og noe klyving i bratte partier. Dermed burde ikke Besseggen være den første turen du går. Er du nybegynner kan du starte med noen turer ute i nærmiljøet, bli kjent med å gå i ulendt terreng og husk å gå inn fjellskoene du skal bruke på turen! Turen over Besseggen passer alle som har turerfaring."

Dette sitatet står å lese i DNT sin side om Besseggen fra A til Å. Gjennomsnittlig tidsbruk vil være 6-8 timer inkludert pauser, står det også å lese. Oppløftende lesning for en friskus som meg selv...

Det er vel ikke å stikke under en stol at min erfaring med toppturer er noe skrin og mager, har heller ikke godt inngåtte fjellsko/støvler. Om fjellturer generelt kan det også sies at jeg ikke har så mange meterne i beina på ulendt terreng. Men altså - Besseggen virker jo noe forlokkende, begynne med en røslig knaus liksom.

Men det første først. Vi hadde en uke til rådighet i ferien til å utforske Norges atter en gang. Noe jeg har satt pris på. Sett Norge som jag aldri har sett landet mitt tidligere. Fantastisk vakkert! Vi var innom flere scenarier, men spasertur i fjellheimen var det vi landet på. Kjærsten min hadde fått innspill fra ei turvenninne om hva som kunne passe for friskusen meg. Gode innspill. Turene som ble foreslått lå i området rett ved Besseggen. Det finnes faktisk noen turer der som ikke er nettopp Besseggen har jeg skjønt nå. 

Nå har det seg sånn at jeg har jo hørt historier om Besseggen og hvor fantastisk den er og at det er en helt nydelig naturopplevelse. Mange av mine kamerater og bekjente, har jo ruslet rundt på denne toppen og skrytt den opp i skyene. Så den pirret jo min nysgjerrighet og det med min nysgjerrighet, den har fått meg ut i mye rart. Også er det jo noe med å komme seg ut av sin trygge vante sone - den vi kaller komfortsonen. Må ut av den å få seg litt ukomfort. Så dette ble da bestemt - Besseggen skulle til pers!

Som den turvante geita jeg er, har jeg jo selvfølgelig alt utstyr på plass... Fikk hjelp til å pakke ned det nødvendige, men turstøvler måtte handles inn (sto det ikke noe om at de burde gås inn først tru??)

Turen gikk til Maurvangen Camping, hvor vi satte opp, for første gang, telte vi kjøpte i fjor. Var ikke bare bare å sette opp teltet uten trening. En kar i nabo teltet syntes sikkert at vi strevde vel mye og kom oss til  unnsetning å forklarte hvordan vi skulle få reist nattens hus. Han hadde hatt samme teltet selv. Vi fikk det opp til slutt og var svært fornøyd med resultatet.

Natten ble kald og med lite søvn, og sikkert en god oppbygging for den store turen morgenen etter. Natten ble lang. Morgenen kom med tunge skyer hengende over fjelltoppene, også over den toppen vi skulle rusle. Må si jeg fikk en umiddelbar viljevondt og samtidig ble jeg lei meg. Lei meg fordi stort sett de gangene vi skal ut å rusle i fjellheimen, så kommer skyer og regn, til og med snø å baller det til. Mens det tilsynelatende for "alle" andre er bare sol og glede. Kjærsten min som er helt perfekt, mente på at vi kunne da ta båten inn til Memurubu for å se om været eventuelt kunne endre seg. Hun så sprekker av lys og sol der jeg så mørke skyer, torden og lyn!

Båten inn gikk fint til tross for min surmuling og at jeg duppet av. Hun er tålmodig hun kjærsten min. Vel framme, nærmest løp de andre av gårde og forsvant oppover bratthenget. Mens vi akklimatiserte oss med en kaffekopp på Memurubu og en tur på do. Klokka 9.00 begynte ferden og jeg var fast bestemt på å holde en jevn fart.... 

Begynnelsen var rundt 400 høydemeter fram til første måling på to kilometer. Kan si at det gikk ikke fort! Masse uffing og pesing i motbakkene. Kjærsten motiverte så godt hun kunne, men jeg var ikke lydhør. Litt kort faktisk. Måtte klare dette selv. Måtte dypt ned for å hente opp muskler, pust, motivasjon og samtidig se på den fantastiske utsikten som åpenbarte seg etter som vi kom høyere. Det var pen, men klarte ikke helt å glede meg over det akkurat da, men det tok seg opp.

På to kilometers merke står det å lese: Har du brukt to timer eller mer hit, bør du snu! Oi... det var meldinga si det tenker jeg... Hvor lang tid brukte vi, eller mest jeg, en og en-halv time - flott, da er det bare å tråkke videre! Virket ikke som det var noe tidspoliti som stoppet oss og sendte oss tilbake. Ikke tenkte jeg da at det var jo en grunn for akkurat det. Turen er 14 kilometer.... bare til info. Videre ferd skulle vise seg å ikke akkurat bli en tur i parken.

Bare å rusle videre og forsøke å nyte synet av det storslåtte som viser seg både videre framover og det vi har lagt bak oss. Tross alt var det flott. Etter lang tid med fjellvandring så vi mulighet for å fylle vannflaska. Vi hadde kommet til Bjørnbøltjønn. Drikke og niste var kjempeviktig. Svei nemlig av noen kalorier på turen (selv om ikke det synes nå). Vann, Cola, Snikers, nøtter og polarbrød med peanøttsmør var bensin. Fylte opp flaska og proklamerte at etter mine beregninger at nå var vi halvveis! En kvikk realitetsorientering fra kjærsten var at vi hadde nå gått fire kilometer... og halvveis var SYV kilometer! Trodde innerst inne at ikke det var sant, men hun hadde rett!

SÅ - endelig! Der øynet vi selve eggen. For et syn! Helt fantastisk! Ble også litt urolig for om vi faktisk skulle opp det greiene der som vi så der framme.. joda, det skulle vi. Med Bessvatnet til venstre og Gjende til høyre (en liten flik), skulle vi over dette massive av stein i midten. 

Jeg trodde egentlig ikke mine egne øyne, men det er jo de blå jeg har, så jeg måtte tro på dem, og det jeg så. Det jeg akkurat da minst trodde på, var om jeg ville orke og om jeg virkelig torde å gå/krabbe/klatre opp den smale sti?! "Den er bredere enn det ser ut til herfra!" Hørte jeg en klok og rolig stemme som sa. Jeg trodde på den. Vi var halvveis! Det var da noe, tenkte jeg. På turen så langt, hadde det kommet og gått mangfoldige mennesker forbi. Gamle som unge, framover i god driv og ved godt mot. Kan de så kan jeg, tenkte jeg inne i mitt hode. Sta som f**n, har jeg først begynt, så skal jeg opp. 

På Bandet, som plassen heter, delen som skiller og hindrer at Bessvatnet renner ned og ut i Gjende, tok vi en velfortjent rast med mat og drikke. Så gikk det bare oppover. Virkelig oppover!

Bildene viser tydelig forskjeller på blant annet kondis :-) Pausen er reell, jeg var helt gåen og pumpa, og på denne måten var det duket for svært mange slike pauser. Tror jeg gikk 10-20 meter, det var rett opp vel og merke, og ny pause måtte tas. Trudde til tider at hjertet skulle komme ut for å se hva det egentlig var jeg drev med og om jeg var riktig klok. Men - det holdt seg på plass og gjorde jobben sin til min fulle aksept, med litt pause inn i mellom. Fant vel også ut at de ekstra kiloene jeg bærer på, og da tenker jeg ikke på sekken, bør jeg vel kvitte meg med etter hvert.

Opp bratthenget på Besseggen gikk det mange tanker rundt i hodet, men egentlig aldri at jeg skulle gi meg. For hvor skulle jeg dra? Det var en vei og det var opp! Og der gikk stien. Det var smalt og bratt og enkelte steder måtte vi klatre på alle fire, trekke oss opp etter armene samtidig som det måtte sparkes fra. Viktig å finne feste til hender og føtter. Det var langt ned på begge kanter! Måtte hente ennå mer fra "kjelleren", både krefter og motivasjon jeg ikke trodde fantes. Det kom en bestefar sammen med sønn og barnebarn som ålte seg opp på kanten, det var femte gang, sa han, og smatt videre pustende. Ungdommer med hunder, smatt også forbi. 8-9 åringer nærmest løp opp. Mens jeg selv seg sakte ålte framover pesende og med ansiktsuttrykk som ikke akkurat viste nytelse. Endelig fikk jeg karret meg over toppen, vel ikke helt, men på toppen av brattkleiva, var det som jeg følte en seier over meg selv. Nesten en lykkerus. Jeg hadde klart det! Den første steinharde toppturen var Besseggen og nå var jeg oppe, wow! Er ganske sikker på at jeg hadde en "dannelsesreise" her i steinura.

Aldri vært så pumpa noen gang. Selv ikke etter turen i Spania i januar 2020. Nå var jeg altså kommet på "toppen" og det var bare resten igjen. Selve toppen er 1743 m.o.h. og heter Veslefjell. Litt merkelig navn på en så svær rugg av et fjell, synes nå jeg. På vei dit måtte også det graves dypt i muskler og mentalt. Det var nemlig mye mer oppover til toppen og det var bratt også. Stien var kun steinrøyser, så det var en utfordring å plassere beina for en nærsynt geit som meg selv. Men opp kom vi.

Her oppe var det mange som hadde samlet seg. Flott utsikt og kun bortover og nedover igjen. Etter klatreturen, tenkte jeg at nå var det ikke langt igjen. Så feil kan en stakkar ta. Skilte viste at det var ennå fem! kilometer igjen til Gjendesheim. HVA?! Hadde vi kun gått TO kilometer siden forrige skilt? Den desidert tyngste kneika var TO kilometer... Hva har jeg i vente? tenkte jeg å la i veg etter kjærsten som var et godt stykke foran. Men motet økte og jeg kikket på klokken og tenkte at jeg er nok nede et sted mellom klokka 18 og 19. Alt før det mente jeg var bonus. Når det står 6-8 timers tur, kan jeg lett legge på et par selv. Folk kom og gikk forbi der jeg ruslet mot målet jeg ikke ennå kunne se.

Bortover i steinrøysa gikk stien, ulendt å gå. Med spektakulære fjell på hver side (legger ved noen ekstra bilder på slutten). På et tidspunkt begynte det også, naturlig nok, å gå nedover. Jeg tenkte at dette går fint..., men når det har vært bratt oppover - ja, da er det også bratt nedover. Og det var det jammen her også. Måtte ake flere steder på rumpa og ved en anledning holdt vi oss fast i en kjetting, som sikring for ikke å rause ned i ur og krattskog. Jeg begynte også å legge merke til at det var ikke like stor pågang av folk som ville forbi. Var jeg sist??? Så også at klokka 18 ville ikke holde, men holdt en knapp på 19.

Disse markørene traff vi jevnlig på. Her viste den to kilometer igjen, og det var ennå veldig bratt. Etter dette skiltet tok jeg valget om at kjærsten fikk bilnøklene slik at hun kunne sprette videre nedover, ta shuttle bussen til parkeringen og hente bilen. Så skulle jeg nok karre meg ned fra fjellet så godt jeg kunne. Hadde nå skjønt at 19 heller ikke var innen rekkevidde. Nedover i kleiva gikk det og det føltes som en evighet. Bena var som gele og raslet og ristet ved hvert steg. Gjennom en småskog og så åpenbarte det seg en lysning som var Gjendesheim. Da hadde jeg ikke blitt forbigått på lenge. Men så spratt det to ungdommer forbi som sa at "joda det hadde vært en tøff tur", mens de fortsatte å små jogge ned den siste biten. Da måtte jeg sette meg ned igjen (hadde vært mange av de). Satt en stund der gitt. Må erkjenne at jeg faktisk var siste mann ned fra fjellet denne gangen.

Siste økt var nedover, men ikke noe mer stein, det var slett og fint. Kjærsten hadde hentet bilen og sto parat. Nede på asfalten stoppet klokka på 20.30. Elleve og enhalv time! på turen. Det syntes jeg det sto respekt av. Under en time på kilometeren i gjennomsnitt - ikke til å tru! Klappe seg selv på skulderen.

Orket ikke veldig mye mer den dagen gitt. Kjærsten laget mat og hentet en halvliter øl - nyyydelig. Husket kulda fra natten før så det ble dobbelt klær og i posen klokka 22. Natta!

Dagen etter begynte jeg å komme til meg selv igjen. Og - det må innrømmes at turen var helt fantastisk, men det er også slik at jeg husker hvert steg ennå. Det var flott å ha gjennomført en slik tur. Det er ikke akkurat anbefalt å begynne med denne turen uten å ha en rimelig grei fjellerfaring i kroppen, men nå er den gjort. På spørsmål om dette kan være starten på en topp tur i året, måtte jeg tenke.. På en bisarr og underlig rar måte, var denne turen god og det er ikke umulig at det blir noen toppturer framover, men Besseggen er ferdig!

Håper ikke at historien gjør at dere ikke tar turen - den er absolutt verd alle skritt og all utmattelse!

Takk for følget!

Noen ekstra bilder, litt hulter til bulter, akkurat som steinene lå på turen:

Skogen og trær fascinerer meg.

Naturen og skogen er ofte noe som trekker oss ut. Kan nesten være litt religiøst å rusle rundt i skogen. Særlig kanskje på våren, når alt våkner til liv etter en vinter i dvale. Sommer og høst kan vel så være vakkert. Vinteren holder jeg meg stort sett unna.. hehe. Men - det slumper jo at jeg blir tatt med på vinterlige aktiviteter og må jo si at det er hyggelig.

Innlegget denne gang blir mest preget av skogbilder, og jeg tar gjerne tilbakemeldinger og kritikk. Bildene kan også kjøpes om noen kan tenke seg å ha et på veggen :-) Har gode betingelser for det ferdige produkt.

Skogen:

Nyt dagene framover mot våren og sommeren. 

2020 - Et tilbakeblikk for mimring og oppsummering

Vi skriver begynnelsen på 2021. Endelig ferdig med 2020 kan vi tenke. Året som ligger bak oss har for de fleste vært et annerledes år. Ikke minst med tanke på pandemien som har herjet gjennom stort sett hele året i krik og krok, men også på det nære og personlige. Det har vært gleder, vi har reist på turer, dog i vårt flotte hjemland. Ikke noe bakdel det. Nære venner har forlatt oss dette året og minner og tanker strømmer på om hva vi har gjort sammen. Vi har også hatt mye å glede oss over. For min egen del har jeg en fantastisk kjæreste og også ei litta jente som ble ett år i 2020. Stolt over å være "Far" til Louise. Nydelige barn, har jeg også. Disse klarer seg supert og jeg er veldig stolt av og glade i dem! Har også en flott ekstra familie som jeg er blitt glad i. Har jammen også blitt ferdig med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Gammal kæll gir seg ikke :-) 2020 har også vært året hvor "alle" skal føle seg krenket. Det er så lett å krenke noen nå til dags. Nesten samme hva som sies, er det noen som føler seg krenket og må jamre om det. Kan bli litt matt.

Tenkte jeg skulle oppsummere dette året i litt tekst og noen bilder. 

De fleste bildene kommer på slutten. Vanskelig å ordne de inne i teksten. Har forsøkt med noen, men det tar syyykt lang tid. Derfor kommer de på slutten :-) Linkene gjennom året er til å trykke på.

Januar: Året startet med Nyttårsfeiring i Spania (ja vi kunne reise til utlandet på den tiden). En flott tur med hyggelig reisefølge. Se også gjerne "Toppturenes Mor". Denne måneden begynte vi også med bygging av terrassen, som nå står fin og fjong med rekkverk og det hele. Denne prosessen gikk til ut i mars. Fikk god proff hjelp av en eksepsjonell flink snekker. Han satte opp fundamentet for terrassen. Vi hadde jobben med å bore hull til støpstøttene. 

Februar: Her i denne måneden gikk det mye på vane. Jobb, hverdagen, terrasse bygging og skruing av terrasse dekket. 

Mars: Både januar og februar bød på svært lite snø (helt fantastisk) og dette fortsatte utover i mars. Vi hadde mange fine turer rundt om i nærmiljøet. Situasjonen i verden for øvrig også i Norge, endret seg radikalt med nedstenging og sosial distanse - kampen mot koronapandemien. Hverdagen ble forandret. Hvordan skulle vi komme oss igjennom alt dette? Mars bød også på en helt ny smaksopplevelse. Vi lagde omelett av grågås egg. Helt nydelig smak og en fantastisk farge. Kortreist mat. Ganske priviligert når vi bare kan hente maten utenfor stuedøra.

April: Ble tiden for skogtur i Holmestrand, sammen med datter og kjærste. Angers Klev. En flott tur med god utsikt til Holmestrandsfjorden og de dype skoger. Her ramlet vi også over et svært område med ramsløk. Vi plukket med oss litt og det ble en magisk pesto. Går til alt :-) Turer ble det flere av og en grafittitur til Sandefjord måtte til. Det ble også nye hybrid sykler. Generelt ble Verdens ende hyppig besøkt, med hyggelig bevertning hos Remi på restauranten ved verdensende. Det er noe spesielt med lyset der ute.

Mai: Været holdt seg utover i mai. Det ble turer til lands og til vanns. Vi dro til å handlet oss båt. Høytidelig dåp med champis og gudmor - som seg hør og bør, samt bevertning i etterhånd. Det ble også et nytt kamera på meg. For første gang satte jeg mine bein på Bolærne og på Ileverket. Det ble også tur rundt Nøtterøy med den "nye" båten "Team Fanteri". 21 fot føltes som 40, og til god underholdning for omgivelsene. Covid-19 hadde ikke fått grepet om oss. Sykkelturer til Verdens ende og ellers rundt på Tjøme. I Pinsen var vi på Vestlandet. Turen gikk over Haukeli, ned langs Åkrafjorden og over Stord, der rakk vi akkurat ikke båten til Huftarøy og måtte vente i to timer. Hvem som var årsak til forsinkelsen - diskuteres ennå... Mulig det var en som absolutt skulle fotografere alt mulig. Der var det også ramsløk. Vi endte opp på Storebø og flokken var samlet. Det ble tur til Bergen og seiltur til Møkster. Møkster er ei litta øy utenfor Huftarøy mot åpent hav. Du kan du se mer om du klikker på linken. Vi besøkte også Bekkjarvik, Stolmen og teateret på Stora Kalsøy, med sine steinformasjoner.

   

Juni: Pinsen strakk seg ut i juni, så turen til Vestlandet kommer også med her. Ellers ble det turer rundt omkring og atter testing av båten. I naturen skulle liten og stor ha sitt. Fugler fløy utrettelig for å skaffe mat til sine håpefulle som igjen vokste seg store og sterke. Vi var også flyttehjelp denne måneden og ølbrygging med gode kolleger. Kortesje fart på St.Hans, ikke i vår båt, men en annen svær sak. 11. juni ble Louise 1 år.

Juli: Været hadde gjort en u-sving og vi lurte på om det skulle bli båtopplevelse eller bil rundt i vårt flotte land. Vi måtte ta en avgjørelse, det ble biltur. Vi tenkte oss en rute mot nord-vest landet, så vi la i vei. Jevne stopp for fotografering av kumlokk og stavkirker. All honnør til co-piloten, som var like blid. I Lillehammer ble det et stopp for litt mat og lokk. Nydelig grillet kylling fra gate bod. Over Dovre gikk det forholdvis fort, men måtte ut der også for å nyte naturen. I Sunndalsøra ble vår første natt. Vi tenkte ei hytte, men det var ikke aktuelt, for mye arbeid for kun en natt grunnet korona, sa verten. Det ble hotell. En flott spasertur rundt omkring i nærmiljøet, nausta, Hydro, sentrum og kirken. Dagen etter stakk vi til Innerdalen hvor vi spiste vaffelplate med Sunndalsgræt, og beskuet det majestetisk flotte Innerdalstårnet. Vi fartet videre til Kristiansund. Her så vi Verftet, spiste på Smia og hadde fisjan på kaja. Grunnet, igjen, korona, hadde Choice hotellet vi lå på, pakket inn frokosten. Egg og bacon pakket i aluminiumsboks og gladpack... blir ikke det samme som buffet. Dagen etter, på lørdag, forresten den fineste dagen på turen. Da besøkte vi Grip. Ei fantastisk litta øy ute i havgapet. Klikk på linken å få den med deg. Atlanterhavsveien i nydelig solskinn og en flott opplevelse etter turen til Grip. På Averøy hadde vi tilgang på å låne hytte og dette var et supert sted, vi kjørte bare litt på kryss og tvers over øya før vi fant fram. En snartur nedom Farstadstranda viste seg å være en fulltreffer. Hvit sand så langt øyet kunne se, og med høye fjell rett ved. Vi svingte også utom Bud når vi først var på de kanter, og vi så jammen Hurtigruta kruse innover fjorden mot Molde. Molde var regnfull og tung. Smatt bare innom for å ha vært der og selvfølgelig få med meg et kumlokk. Trollstigen var et fantastisk skue. Både på vei opp og på toppen. Tanken var etter dette å dure i vei mot Geiranger, men ferga over gikk så seint, at vi tok en annen ferge til Stranda isteden. Stranda - her skulle vi overnatte på Stranda bed and fishing rooms and accomodation - det ble det ikke noe av gitt, se bilder, ei heller kom verten ut når vi ringte på. Det ble heller en natt på Stranda Hotell. Vi var innom Sogndal å beskuet den vakre Bøyabreen og hørte faktisk at den "snakket" til oss. Luster vartet opp med skillingsboller fra bakeriet, som er en opplevelse i seg selv og en tur til sanatoriet, eller Harastølen som det heter. Veien opp var kronglete, svingete, dårlig vedlikeholdt og smal. Huller i veien og stabbesteiner langs kanten og stupbratt ned, gjorde oppstigingen umåtelig spennende. Det var lengre opp fra dalen enn vi hadde tenkt. Vi overnattet ikke på Harastølen, men ved Lustrafjorden i en sjøbod helt i vannkanten, og med Feigumfossen som nærmeste nabo over fjorden. Vi hørte tydelig bulderet av vannmassene som dundret nedover fjellsiden. Dagen etter satte vi turen mot Fanarokken som skulle bestiges, men vi måtte gi oss på grunn av snø og sludd - tidlig i juli?! Så bar det over Sognefjellet med høye brøytekanter. Vi leste at fjellovergangen skulle stenges denne kvelden kl 20, så det var med nød og neppe vi kom oss over. Vi fant ut at natt i egen seng hørtes forlokkende ut, og vi satte snuta hjemover. En helt super tur i Norge, med det beste reisefølge. 2030 km ble det tilslutt. Ferie i eget land er undervurdert!

August: En måned med sorg og fortvilelse. Etter lang tids sykdom døde Arne den 14. Arne var en fantastisk pappa, ektemann, kamerat og ja, alt. Tenker ofte på han og hva han snakket om og hva han brydde seg om. En nysgjerrig, undersøkende og vitebegjærlig mann. Han ville oppleve, og det sammen med de som betydde noe for han og hadde mange reiseplaner lagt opp. Det å dele disse opplevelsene etterpå er gull. Bisettelsen var i Nøtterøy Kapell den 25.

Denne måneden fikk vi også med oss en tur til Ny-Hellesund og vi ser at svanene vokser til og blir større. Grågås har vært tenkt på menyen en stund, men ikke fått tak i selv. Vi kjøpte derfor ferdigskutt gås og flådde denne i påvente av en anledning. Jeg fikk også feiret bursdag og montasje av ny gassgrill. En tur på vannet med båten for å oppleve sterk vind og blåst - vi fortet oss raskt tilbake.

September: Ble også en svært trist måned. Thor, en tremenning av meg døde 17. etter komplikasjoner av en operasjon. Familie fra England kom over og bisettelsen ble den 25. i Svarstad kirke. Han ønsket å bli spred på havet mellom Norge og England. Dette fikk vi gjort med hjelp av en god mann. Den 28. var vi denne siste turen med Thor. 26. september ble det arrangert whiskyfestival på Kollen. Vi var innenfor reglene og det hele var en nytelse. Frister til gjentagelse.

Oktober: Besøk fra Vestlandet i høstferien. Det ble laget "skjørt" under terrassen og steinmannen jobbet iherdig med steinmuren. Oktober ble også en utfordrende måned grunnet plutselig en endring. Dette er nå på bedringens vei. Takket være iherdig innsats av dyktige personer på Riksen. 

November: I lang tid har det vært en intens pipelyd fra hjula til Clioen. Det ble sagt at bremsene måtte byttes. Dette fikk vi gjort hos noen som er flinke til å skru. Pipelyd forsvant og det ble atter ro i kongeriket. I November ble det også flytting for Elisabeth.

Desember: Lys i mørket er viktig. Siste EU-kontroll av Subaruen, fikk jeg beskjed om at de frontlyktene ikke var helt gode. Jeg polerte de, men de kom fort tilbake til det grumsete, matte. De måtte byttes! Så da ble det nye frontlykter til Subaruen og EU-kontroll i mars 21. Det tar tid med sånne som meg - endelig fikk vi også opp båten, preppet og nesten klar for sesong nr. to. Juletre fangst er det også blitt. Flokken fra Holmestrand dukket opp tidlig i desember for å fange sitt tre for julen. Jammen dukket sønnen også opp med kjærste. Super hyggelig. Eget tre ble også møysommelig hugget etter alle kunstens regler, noe senere i desember.

Noe små samlinger ble det også bittelille og lille Julaften samlet vi noen få på hytta (i utestua med peis) Julaften med Louise var høydepunktet. Vi var samlet hos Live og Torje i Holmestrand. Louise er en solstråle av de sjeldne. Pølser og medister gikk ned på høykant. Jeg fikk æren av å sitte ved siden av denne nydelige frøkna - og ja - vi grisa! Gaver ble delt ut og julen var komplett.

Året har vært utfordrende på mange måter, men vi har kommet oss igjennom allikevel. Korona, stenging av landet, død, sosialdistanse, ikke klemme, munnbind, antiback, krenking, valg i USA, for mange en økonomisk usikkerhet, ras i Gjerdrum og vaksine. Hvor mye skal vi ta innover oss? Når er nok nok? Hvem skal vi stole på? og vet "alle" andre hva som er best for hver enkelt av oss? Mottoet "Hva er viktig for deg?" kan sees litt glemt til fordel for alt annet og alle andre. Kun en digresjon fra meg. Dog - alt i alt har det også vært et godt år. Med mange opplevelser og sammenkomster innenfor reglene, det er gode minner å ta med seg videre.

For 2021 ønsker jeg meg opplevelser sammen med de som betyr noe for meg. En kaffekopp med en kamerat, foto turer, gode samtaler, et god glass vin - de "små" hverdagslige tingene som egentlig, synes jeg, er de store tingene i livet. En god film med kjærsten, se Louise vokse. En reise i ny og ne. Gjøre noe sammen!!! For ikke å glemme whisky. Denne må mytes med gode venner.

Godt Nytt År!

Noen ekstra bilder i året som har gått. Å legge bilder inn sammen med teksten, er ikke noe dans på roser. Det baller seg til og denne hjemmesiden er tydeligvis ikke skapt for at jeg skal forstå den aktiviteten. Så derfor - bildene kommer her og i hulter til bulter.