Scotland, del 3 - Pennan

Pennan trenger en fortelling helt for seg selv. Det umiddelbare inntrykket som kom over oss når vi snek oss nedover den krokete, smale og bratte avstikkeren fra hovedveien og ned til landsbyen, var - hæ! hva er dette? En rekke med hus inntil fjellveggen og med nærmeste nabo Nordsjøen, kun noen få meter fra utgangsdørene. 

Skal vi virkelig være her? Det så helt forlatt ut. Ikke var hotellet åpent ennå, så vi tok en utforskings runde. 200 meter ca begge veier fra hoved krysset. Vi fortet oss noe, da det begynte smått å regne. Fikk tatt noen bilder før regnet virkelig satte inn og vi søkte ly i bilen. Det var det eneste som var oppe og tilgjengelig.  Der satt vi da, mens regnet pøste ned og vi lurte ennå en gang på hva vi egentlig gjorde her. Så duppet vi av en stund.

Grunnen til et vi valgte Pennan, var etter et søk på nett kjærsten gjorde før vi fartet av gårde. Hun fant dette stedet ytterst mot Nordsjøen i en reiseblogg. Plassen syntes helt fantastisk der den lå mot sjøen og inntil fjellkanten. Hyggelige hus på en lang rekke, rolig og helt i ett med naturlige elementer. Vi måtte dit å se! Når vi overnattet i Cruden Bay, lette vi etter overnatting for videre på turen og Pennan hadde kun en ledig natt i den tiden vi hadde til rådighet. Det var natten etter Cruden Bay - vi booket!

Søvnen slapp og vi våknet opp til et litt lettere vær - fant det ut etter at vi hadde tørket doggen av vinduene i bilen. Klokken nærmet seg også med stormskritt mot tiden vi kunne sjekke inn på Pennan Inn BnB & Gallery. Her ble vi møtt av et hyggelig par som ikke visste hva godt de kunne gjøre. Paret var opprinnelig fra Tyskland, men hadde solgt alt de hadde der for å starte opp i Pennan. De hadde i mange år vært på rundreise i Scotland, før de kjøpte stedet de nå driver. Monika benytter seg av digitale medier og legger ut på både Facebook og Instagram de nydeligste bilder fra Pennan. I tiden hvor nordlyset blomstrer, er det ofte fullt trøkk på bookingen. Hun selger også bilder hun tar og også kalender fra Pennan. 

Vi som kom langveis fra, for øvrig de første kundene de hadde fra Norge, undret oss over at vi nesten ikke hadde sett matbutikker eller puber på turen. Hun forteller da at matbutikkene oftest ligger ved store kjøpesentere og pubene er inne i byene, eller på Inns og hoteller. I Pennan er det ikke matbutikk og puben er på hotellet. Det bodde 10 fastboende og to av disse var menn. Mannen til Monika og sønnen deres. De andre fastboende var middelaldrende og aldrende damer. Disse fikk tilkjørt det de trengte av forsyninger utenifra. I Pennan hadde de i alle fall en kiosk! Men den var ikke åpen når vi var der.

En lang dag er gått etter vi kjørte fra Cruden Bay og begynte å kjenne på sulten. Vi kunne velge fra en flott meny og vi valgte en sandwich med navnet "Local Hero". Monika spurte om vi hadde sett filmen og derfor kom hit? Vi så nok ut som spørsmålstegn, for filmen hadde vi ikke hørt om. Vi forklarte hvordan vi fant plassen - via en blogg og syntes stedet så flott ut. Hun forteller at Local Hero er en film som ble tatt opp i Pennan og også andre steder i Scotland. Den ble en hit og de fleste som kommer fra Amerika, har sett filmen. Det er en raffinert olje komedie om et oljeselskap som ønsker å kjøpe opp et sted i Scotland for å drive oljeraffinering, men det går ikke helt som tenkt. Filmen er fra 1981 med blant andre Burt Lancaster og Fulton Mackay. Filmens musikk er komponert av Mark Knopfler.

Rundt omkring i lokalet som vi satt, var egentlig en liten restaurant, bar og resepsjon, så vi nå mye som var utstilt fra filmen. Også en telefonkiosk - en slik sto også ute.

Etter et svært godt måltid, måtte vi ut å ta inn over oss plassen og elementene som naturen brakte til torgs. Vind, sjøsprøyt, fugler, seler, fantastisk natur og en stripe hus langs fjellet. Dessverre også her, ble vi vitne til fugleinfluensaens herjinger. Fuglene var ennå i live, men viste symptomer på forvirring og uvanlig adferd. Dog kan det godt skjønnes at gud og hvermannsen kan bli glad i et slikt sted. Det vi trodde var en kjedelig plass, viste seg at hadde en overveldende mengde opplevelser og inntrykk å by på. Ble liksom ikke mett av å gå rund her, selv om det var fort gjort å ta "runden". Og hvilken forandring plassen skulle vise fra neste dag - etter at sjøsprøyten hadde lagt seg og sola tittet fram, var bare nydelig. Skal vi tenke framover og hvilke andre uttrykk Pennan vil få etter hvert som været forandrer seg - så blir det bare å velge på øverste hylle. Nordlys, vær skifte, soloppganger og solnedganger. Plassen er magnetisk!

Dagen hadde dessverre en ende og vi trakk inn til rommet for kvelden og natten. Det var utsikt rett ut i Nordsjøen og været som hamret innover denne kvelden. Dagen etter skulle lysne og det var sjanser for at sola skulle beære oss med sitt nærvær. Med dette for øyet, satte jeg klokka på rett før sol oppgangstid, kl 03.00 og håpet på å fange oppgangen på brikka. I Scotland er det altså destillerier - whisky, så det måtte undersøkes hva baren hadde av disse edle dråper. Roland fortalte og anbefalte Glenn Keith og da ble det en dobbel slik. Med på rommet ble den samt en kaffe til kjærsten, og med utsikt utover havet med bølger og vind, var denne dagen komplett!

Klokka ringte nøyaktig 03.00 og jeg spratt vel ikke egentlig opp av senga, men mer litt fortumlet og noe uforstående til at klokka bråkte så tidlig. Tanken om soloppgangs bilder grep tak og jeg akte meg bort til vinduet å kikket forhåpningsfull ut for å sjekke om det ble bilder. Akk - himmelen var komplett overskyet så utsikten om spektakulære bilder forsvant. Det ble å krype tilbake under dyna og vente på frokost.

Til frokost spurte Roland om det hadde blitt noen bilder i natt og jeg måtte da innrømme at det ble det dessverre ikke. Vi kunne jo komme igjen, sa han og humret litt - og det er jo svært mulig. Frokost kom på bordet, med haggis. Jeg hadde sagt noe om at jeg tidligere ikke har forsøk haggis, så da ble det haggis, bønner, speilegg og bacon, samt skikkelig god kaffe og appelsinjuice.

Ute var det helt annerledes enn i går. Nydelig blå himmel, svake dønninger fra gårsdagens herjinger og at havet hadde trukket seg tilbake og åpenbarte et vakkert landskap som tidligere var gjemt bort for oss. Vi tok oss god tid til å utforske Pennan igjen, på en helt annen måte. Det er helt tydelig at Pennan har flere ansikter å by på. Krystallklar luft og sola som lyste ned på oss fra en, som sagt, skyfri himmel. Hvor godt kan vi ha det? Det er sagt av Cesare Pavese at det ikke er dagene vi husker, men øyeblikkene. Så sant så sant!

Pennan må dessverre forlates til fordel for vår videre ferd mot Cullen. På venstre side av veien durer vi videre på nye, nesten utenomjordiske opplevelser i Scotland. På veien skal vi bland annet innom en liten plass hvor vi sniker oss rundt en klippe og ser direkte inn på Pennan.

Om du vil oppleve noe utenom det vanlige - ta turen til Pennan!

Noen ekstra bilder på slutten:

Ta turen til Pennan Inn BnB & Gallery - og få en uforglemmelig opplevelse.

Scotland, del 2 - Fra Cruden Bay til Pennan

Da er vi på farta igjen mot Pennan. En plass som er svært populær, så vi måtte bestille på forhånd. Veien dit blir innom noen steder på veien og vi begynner med Slains Castle. Så går turen videre mot Fraserburgh og Lighthouse museum, før vi setter kursen mot Pennan. Med noen små stopp til, selvfølgelig.

Vi forlater rom 3 på St. Olavs hotell med kurs for et gammelt slott med luftige rom og saler. Det er oppe for visning 24/7 uten at vi må bestille tid med guide - gratis er det visstnok også, og det er jo stas.

Med Cruden Bay i speilet, setter vi kursen på små smale veier mot Slains Castle. På disse veiene er det bort i mot et C-moment å kjøre. De er smale og når det skal kjøres på venstre side, får en nesten følelsen av at vi er like mye på høyre side. Tunga rett i munnen altså. Vi snirkler oss framover og på en stor og åpen slette nordover på A975 finner vi en parkeringsplass. Laaangt der borte kan vi nærmest kun ane omrisset av et slott i ruiner. Dog kjenner vi også på det monumentale som ruinene representerer. En plass hvor det ble holdt middager, kamper, hester i fri dressur, fantastiske klær og dagligdagse gjøremål. En plass med et yrende liv og trygghet - og litt krig, mest trolig.

Veien bort synes lang, men tok ikke mer en snaue 15 minutter. Ok da... litt lenger tid tok det for fotoapparatet måtte til stadighet fram. Stort og digert ruvet det foran oss når vi kom fram. Med vakker beliggenhet helt på tuppen av skarpe klipper med utsikt utover Nordsjøen. Tenk - her har de stått å speidet etter bevegelse på vannet og mulig fiender som kom snikende, eller de har ventet på sine kjære som har vært ute på havet og fisket en fangst alle fikk ta del i. Ja ja litt romantikk må jo til. Var nok krigerske tilstander også. Området rundt var flatt og grassrikt. Sikkert et fantastisk skue når alle markblomstene viser seg fra sin beste side og prakt. Kan bare fornemme de som tidligere danset rundt i denne engen med egne fantasier om hvordan resten av verden så ut. Helt til det tordnet i trompetene om at de bare hadde å komme seg tilbake i sikkerhet, fordi det kom noen skurker med sverd og pil og bue.

Vi smyger oss rund slottet og utover mot klippene. Helt fantastisk. Et yrende fugleliv hadde boplass rundt om på rufsete steiner, der de passet på sine avkom. Plasseringen av slottet er ikke tilfeldig. Med bratte og spisse klipper, ser det nærmest uinntagelig ut fra vannveien. Inne har beboerne en solid oversikt utover Nordsjøen. 

Etter turen rund, smetter vi inn. Det vil si inn, men ute. Taket er helt åpent og etasje skillene er som sunket i jorden. Kun merkene er igjen der hvor stokkene til gulv og tak har hatt feste inn i stein konstruksjonen. En stor sal inne i slottet er forresten brukt som inspirasjon til Grev Draculas slotts sal.

Rundturen utenfor og inne i slottet nærmer seg avsluttet. Vi går ut og rusler sakte bortover en eng hvor det sikkert har vært samlinger, kamp og festligheter og setter kursen mot den ytterste kanten nord for slottet. På kanten stikker nok et lass av klipper opp og en gjeng av sjøfugler, mest måker, skriker rundt. Det ser ut som det går ann å bevege seg ennå lenger ut enn der hvor graset slutter. Mye klatring og åling, så jeg feiget ut, har jo kamera å passe på, mens kjærsten krabbet ned og spratt ut på de ytterste knauser.

Fantastiske stein formasjoner og huler hadde åpenbart seg på kjærstens tur i ulendt terreng. Man kan bare spørre seg hva som kan ha foregått inne i disse hulene over flere hundre år. Tror det bare er å slippe fantasien løs... Vi må dessverre forlate Slains Castle og vi snegler oss tilbake mot parkeringen for å sette nesa mot Pennan. Men først tar vi en snartur innom Fraserburgh og Museum of Scottish Lighthouses.

Hovedveier i Scotland er så forskjellige fra Norge. Bildene viser hovedveier gjennom det skotske høylandet på kryss og tvers. Vi valgte også naturlig nok veier som ikke var motorveier og denne typen var det som vanligvis åpenbarte seg. Enkelte steder som vi skulle kjøre, kjørte vi rett forbi da veiene ikke egentlig så ut som veier det gikk å kjøre på, men joda, det gikk som bare det. Med hjertet i halsen til tider. Det var så vidt at vi klarte å passere hverandre når det kom biler i møte. Heldigvis var det sjeldent og takk og pris for det! Det var også stort sett overskyet og lett regn på store deler av turen, men med så mange opplevelser gjorde det ikke noe for oss.

Det ble et svært kort stopp ved Museum of Scottish Lighthouses. Det var stusselige greier. Flere hadde stoppet her, men gjorde som oss - trakk oss stille tilbake. En pitte liten spasertur kostet vi på oss, bare for å ha gjort det, samt for å kunne brife med at joda, vi har vært der også.

Vi gasset på å tok A98, B9032 og B9031 til Pennan. En grei etappe i regn og mer regn. Skiltet til Pennan kom litt brått og vi måtte ta litt tilbake. Kjørte inn, over et jorde og så bar det nesten rett nedover. Svinger og kroker før vi kom ned i hovedkrysset som kunne fortelle at vi enten kunne ta til venstre eller høyre. Vi tok til venstre og parkerte inntil en molo. Vi var tre meter fra Nordsjøen. Blåst og regn slo i mot oss og bilen fikk vaska seg skikkelig i saltvann. Fant fram til Pennan Inn B&B and Gallery, men det var jammen ikke åpent ennå. Åpnet ikke før kl 16 og vi var på plass kl 15. Jaha.. så var det bare å vente mens regnet silte. Under et opphold i regnet tok vi beina fatt for å utforske plassen. 200 m den ene veie og ca 200 meter den andre veien - fort gjort. Vi tenkte at i alle dager skal vi være her til i morgen? Det var ingen ting der. Ikke matbutikk, ikke pub, ikke noe av det vi hadde forventet, men allikevel, det var noe spesielt med denne plassen. Det var en ro til å ta og føle på. En nærhet til sjøen og fjellene og de elementene som var der. Plassen var rammet inn av høye klipper. Det virket nesten som de som kom hit først hadde gravd ut plassen i klippene slik at Pennan skulle få plass.

Mer om hvordan det utviklet seg her i Pennan kommer i neste akt. Håper du henger med.