Rjukan og Vemork

Ennå en gang farter vi oppover til vårt nye, ennå nye, hideout i Rjukan, Fossoveien. En plass med ro og opphenting av energi. En plass som er midt i smørøyet for ekskursjoner og utflukter, samt midt i en av andre verdenskrigs best utførte sabotasjer - sabotasjen mot Vemork og tungtvannet. Historien er filmatisert flere ganger med mer og mindre hell. Bygningen står ennå der og ruver i landskapet og er nå for folk å ta en del av for å se nasjonal historie. Ta turen.

En tur innom i dag og møtte en fremragende guida, Bjørn Eddy, som kan det meste av hva som skjer og har skjedd på Vemork. Kaffe kan han lage også. I dag var det filminnspilling av et Fransk team som virkelig hadde med seg rekvisitter.

En historisk og spennende plass som absolutt bør besøkes når dere legger turen opp om Rjukan. En annen helt ny ting de er i gang med her oppe, er fiskeoppdrett. Ørret fra yngel til slakt. Et enormt anlegg som stadig øker i omfang. Rjukan er spesiell. Mye har skjedd siden Sam Eyde begynte med både Norsk Hydro og Elkem, og det fortsetter og fortsetter. Verdensarv og masse historie.

Lite utdrag av bilder fra i dag og besøket på Vemork:

Ryggsekk fra Vemork

Minnestein

Husene ute på pynten

I gang med innspilling

Juvet hvor gutta klatret

Rjukan er et mangfold både sommer som vinter. Skal bli gøy å utforske områdene rundt når det hvite velger å forlate åstedet.

Nyt kvelden!

Julegaver eller andre gaver eller bare til deg selv...

Etter mye om og men, har jeg fattet mot og har en salgsutstilling her på Atelier Tjømekollen :-) Det har tatt en stund, uvisst av hvilken grunn eller grunner, men kanskje fordi bildene jeg tar, representerer en del av meg selv og det kan jo være litt skummelt.

Bildene er tatt i nærområdet, Tjøme og Færder Nasjonalpark. Håper de faller i smak. (Pus er ikke til salgs). 

Størrelsene er 50x50 cm og 50x70 cm på dibond-plate (aluminium foran og bak med kompositt i midten).

Priser:
50x50 cm - 1.000,-
50x70 cm - 1.500,-

Ta gjerne kontakt for en omvisning,
Telefon 920 87 579
Epost henning@sverd.com
Også Messenger fungerer :-)

Bildene kan du også se her:

Kvaliteten på hva du ser her og originalene, kan ikke sammenliknes, med de gir et inntrykk. Det er mulig å klikke på bildene, slik at du kan se de på stor skjerm.

Tusen takk :-)

Fra lærling til mester (kanskje litt å ta i, men...)

Jadda, det å bli 2x30 er ingen spøk. Men også helt fantastisk på mange områder. Noe av det beste er vel at jeg ikke går omkring å tenker på det. Vet jo liksom ikke helt hvordan en, ok da, sekstiåring skal oppføre seg. Så da blir det som det blir.

Nysgjerrighet på hva som er omkring, synes jeg er spennende. Oppdage og lære nye ting, er noe som driver framover. Hva er det rundt omkring der ute? Mange gjør jo saker som er så langt vekk fra hva jeg selv gjør og de har ofte stor glede av hva de holder på med. Et lite innblikk i dette er utviklende. Hva folk kan, gjør og nerder, som jeg tenker er et positivt ord, skaper hele dems tilværelse. Selv om det er forskjell fra mine ting. Det skaper mangfold og ulikhet, noe flott som vi trenger å omfavne. Det å være forskjellige er en styrke og slettes ikke skummelt.

En av mine gode kamerater er mye på samme måte. Nysgjerrig og undrende. Han og kona troppet opp på bursdagsfest med en gave om å smi min egen øks. Smi en øks! Nettopp. Ikke akkurat hverdagskost, men så super og flott gave! Jeg ble helt satt ut bare av tanken og at det var mulig å i det hele tatt finne på.

Smia

Planlegging for gjennomføring ble gjort og lørdag 11 november dro vi avsted til Undrumsdal. En grepa kar som har smidd, treskjært og lafta hus i en årrekke, dro oss med inn i smia. Kanskje en 8-10 m2 med plass til esse, trykkluft hammer, ambolt, sveiseutstyr, slipemaskin og skrustikke, samt masse annet verktøy for å holde i varmt metall. 

Inne i smia

Essa

Smeden kuttet raskt opp et stykke metall, en flat del som skulle bli øks. Vi måtte bare bøye den litt. Stål skulle sveises i mellom jernlagene og så ble det puss og stell av øksa. Jaja tenkte jeg og kastet mine lyseblå på disse emnene av jern og stål, rette og fine der dem lå. Inn i essa og det hele endret seg. Når jernet ble rødglødende, vi måtte passe på at jernet ikke brant opp (ikkesant!!), bare akkurat passe. Det som nå skjedde var at jernet bøyde seg akkurat som vi ville, måtte banke litt, men jøsses. Mellom jernet la han stålet og ny oppvarming. Det skulle sveises. Da, igjen, måtte vi passe på at også stålet ikke brant opp. Det skulle utvikle seg spesielle gnister og da var jern og stål klar til å sveises sammen. Stålet må til for å få en fin egg på øksa. Vi banket på med trykklufts hammeren og det hele "smeltet" perfekt inn i hverandre. Utrolig!

Dette er kunnskap som går lang tid tilbake. I Norden til bronsealderen. Våpen og redskaper var hoved tingen, også hestesko. Smeden og yrket ble også sett på som noe magisk. Og magisk var det. Litt varme her noe banking der og vipps var det en øks i råformat. Pussing og sliping må også til. En artig sak er også når eggen er herdet, må øksa varmes i rundt 220 grader i ca en halv time for at eggen skal være perfekt. Om ikke det gjøres, blir eggen sprø og bryter av når øksa brukes. Så - jeg la den i stekeovnen på riktig antall grader i en halv time. 

Værsågod - Øksebiff er servert! Etter en slik biff, trenger ikke ovnen rengjøring.

Øksebiff

Nå skal det lages skaft, pusses litt og slipes - så er den klar til bruk.  

Noen arbeids bilder på slutten :-)

Tusen takk for en helt fantastisk dag! Prøv noe nytt en dag du også :-) Det er lærerikt! 

Kaptein på sjøgående farkost

Eventyret ser ut til å åpenbare seg. Etter lang tid med mekking, frustrasjon og forbannelser, ser det nå ut til at prosjektet Arendal snekke med Marna motor, er i mål.

Det er foretatt "jomfrutur", samt fisketur og tur med datter og barnebarn. Alle turer ble smertefritt gjennomført. Sommeren er har ennå ikke helt sluppet taket, selv om det kan kjennes slik og jobb er nær forestående, men vi kan ikke se bort i fra at det kan bli noen gode luftinger på blåmyra i dagene som kommer oss i møte.

Kan bare si som Captain Jack Sparrow - "Give me the horizon!"

Takk for følge så langt og følg med, kanskje dukker det opp noe rart fra denne kanten.

Marna motor til besvær - eller utvikling

Er det noe som kan gå en på nervene, så er det det. 4,5 HK Marna er DEN tingen i øyeblikket. Det virker som om at det ingen ende vil ta med utfordringer på denne jerngreia. Joda, den tusler og går, men blir litt varm. Det er observert små rustflak i kjølingen, og det var visstnok ikke helt gull. Jaja - det ble å åpne opp, igjen, skruer og greier. Vannpumpen sto for hugg, bokstavelig talt. Det måtte brukes hammer og meisel for å få tingesten av. Av kom den og lykkelig vis uten å ødelegge skruene altfor mye.

Den nakne sannhet om vannpumpe til Marna 4,5.

Pumpa ble rengjort, pusset og gnikket så den skinte. Den kom på plass uten for mye "greier" og den så tilsynelatende ut til å fungere. Vi kruttet opp. Pumpa virket på samme måte som sist, bare at nå lakk den. Milde Moses - her bruker en timesvis med kjærlighet også er det takken! Så var det kanskje ikke pumpen, men noe annet... kloke hoder skramlet sammen og kom til å tenke på at originalt så var det en liten mulighet for at det skulle være montert to stykker tilbakeslags ventiler på kjøleanlegget. Det ble besluttet at disse skulle av og kun direkte slanger på kjølingen. Det ble også gjort tanker om at det mest trolig er så mye rust slagg i kjøleområdet i motoren at dette også må renses, men først en bypass på kjølingen.

Her ses ventilene som nå er fjernet.

Ikke bare ble det bypass på kjølingen! De samme kloke hoder begynte å tenke på å skifte ut oljen som skulle befinne seg litt ymse steder rundt og i motoren. Oljekoppen øverst, forholdvis lett tilgjengelig, ble suget tom. Vel - der var det ikke kun olje. Neida, her var det mest vann. Tørket og rengjort, tørket av veker som ikke så pene ut. Et gørrete slim, grått og ekkelt, ble fjernet. Vann og olje går som kjent ikke helt godt sammen - har jeg hørt. Men, ikke nok med det. Etter en gjennomlesing av bruksanvisningen for Marna motorer, 4 - 5 hk H serie, står det å lese at i bunnen av motorern, bak et firkantet lokk, befinner det seg også olje. Her skal det være ca 1 liter frisk og fin olje slik at veivakselen kan splæsje nedi og kaste oljen rundt der den trenger å være. For mye der, kunne forårsake noe varmgang. Bare å sette igang!

Innhold i oljekoppen.

Lokket ble lokalisert og fire skruer måtte av. For engang skyld var verktøy og skruer samarbeidsvillige. Lokket kom av og to hele, nesten, pakninger ble tatt vekk. Voila, fritt utsyn til bunnpanne og alt inne i der. Olje og aksler, stempelbunn og noe annet smått. Det var tilsynelatende godt med olje, men mengden var ikke god å beregne. Ante jo ikke hvor dyp denne stasen var. Bare å begynne å pumpe ut. Med sugepumpe fra Biltema, grei "buttikk" det. En plass hvor vi gutta kan suse litt rundt. Trykket slangen inn i hullet og startet arbeidet. Først ut kom noe som ikke var olje -- vann! og det tok sin tid. Mot slutten kom det bare en tjukk grøt, grå og fæl, tjukk og vanskelig å suge ut. Til slutt, når alt var ute, ble det ca 4,5 liter i volum. Er nok lenge siden denne motoren ble overhalt, selv om selger sa at den akkurat for ikke lenge siden var heloverhalt. 

Det mørke hullet og bypass.

Inne i det mørke hullet.

Innhold fra det mørke hullet.

Alt kom ut og det ble tørket opp de siste rester. Kjærsten stappet handa inn i den mørke hule og tørket og gnikket til det var glinsende rent. Olje er innkjøpt for anledningen. Denne ble helt i smørekoppen og inn i den mørke hule. Akkurat nok til at det splæsjet riktig. Skrudd sammen og vekene puttet i sine rette hull - det var klart for start.

Bensin ble skrudd på, motoren fikk en dram og spjelet på forgasser ble lukket, suger bedre da, magnet slått på - sveiving startet. To sveiv og motoren kruttet opp. Maler som en katt. Den tusler og går og blir ikke så varm som tidligere. Det renner litt mer vann ut av kjølehullet, men kunne nok vært litt til. Vannpumpa lekker litt, men det er en justering, tror jeg, uten for mye pes, så det skal gå. "Røyken" fra manifolden stammer mest trolig fra vannpumpens skvetting, og utgjør ikke den største bekymring. Ser ut til at dette nå rett og slett kan komme i mål.

Nå gjenstår det altså en vannpumpejustering og skylle igjennom motorens kjølesystem. Da tenker jeg at dette er "gudd tu go".

Håper at neste innlegg vil inneholde en tur skjærende igjennom blåmyra med noen snører hengende fra rekka med håp om makrell og at kaptein med mannskap kan kose seg med en ankerpils på turen. Vi får se... Følg med for nye eventyr :-)

Arendal snekke med Marna og magnet

Snekka er ei strømlinjet "dame" med myke former. Litt spiss i front og avrundet spiss akter. Den skyter som en pil igjennom vannet og føyer seg godt til havets lunefulle triks. Bølgene kuttes igjennom som smør og det kjennes nesten som ho ikke enser havets uroligheter. 

Vi fikk føle på den gode å være "på vannet" følelsen en stakket sund. Fra innenfor Arås og fram til Ødegårdskilen, via rundt Burø og gjennom Kjærringskrævet, forbi Galten, og fram til brygga. Det var en nydelig tur med sol og god tøffelyd, og selvfølgelig en anker pils. Dette var noe vi kunne venne oss til i framtiden. Lite kunne vi ane om hva denne ville bringe.... Bortsett fra da en kjøle slange eksploderte ved ankomst, fikk vi bange anelser.

Nå har vi vært igjennom trutning, dårlig bensin, lufting av bensinrør og rensing av tank. Men altså - vidunderet holder på sitt og vil fremdeles ikke starte. Her må vi drastisk til verks. Vi må ha åpen hjertekirurgi. Magneten må til pers.

Magneten er en "greie" som skaper en gnist til tennpluggen når vi manuelt sveiver for å starte motoren. Dette er en kraftanstrengelse i seg selv, med små triks for å "lure" motoren i gang. Men denne marnaen vil ikke selv om den behandles med omsorg og kjærlighet. Kanskje den følte litt motstand særlig når sveiveren uttrykket noen små kraftsalver inne i mellom sveive slagene. Følsom dame dette her.

Magneten måtte lokaliseres og skrues ut. Godt plassert nede i et trau på babord side av motoren, kronglete og ikke alt for god plass, lå den stille og ikke sa noen ting. Den satt godt og fastnøkler av ymse størrelser måtte forsøkes. Noen har en kunnskap at når de ser en skrue, vet de nøyaktig hvilken fastnøkkel som passer. Der er ikke denne "mekanikeren", så her ble det prøv og feil, prøve igjen og til slutt passet nøkkelen. Det var en tung sak denne magneten. 3,6 kilo. Dristet meg til å åpne den opp der jeg kunne og det så virkelig ikke bra ut det jeg kunne forstå. Rust og irr kunne sees, noe måtte gjøres. Pusset og gnikket etter beste evne og satte den sammen igjen. Dette gjorde susen, tenkte jeg. Neida - fremdeles ingen tøffelyd. Ut igjen med den og denne gangen ble den med hjem. Hvem kan fikse en sånn? Må vi ha en ny? hvor skulle vi henvende oss? Dette er jomfruelig grunn for oss nerder. 

Syk Magnet

Det ble noen søk på nett, snakket med noen og etter som det ble klarere, ledet etter hvert alle veier mot et vikler firma i Fredrikstad. Fredrikstad Vikleverksted AS. Mannet meg opp til å sende en epost. Fortalte om symptomene og hva som var gjort og om mistanken at den hadde fått ufrivillige bad. Var det liv laga for akkurat vår magnet. En hyggelig tilbakemelding ba meg om å sende den over, så skulle de komme med en diagnose. Som sagt så gjort. Det var da jeg fikk vite vekta, på posten. Kunne ane 100-lappene fly ut av banken. Neida 167,- norske kroner for å sende det dyrebare til Fredrikstad. 

En uke senere, uten å ha hørt noe, ringte jeg over. Joda - de hadde akkurat hentet den og mye annet på posten. Om jeg kunne gi han til dagen etter, så skulle han ha noe å fortelle. En diagnose. Oi - kanskje vi kunne hente den før St.Hans?? Dagen etter ringte jeg igjen. En blid stemme, samme som i går, kunne fortelle at nå var alt i orden. Magneten hadde gjennomgått en rens, stifter ordnet med og helt ny pluggledning og plugghette. Den ga gnist og virket perfekt. Måtte bare komme over å hente den. St. Hans etter jobb, fartet vi til are sia. Han hadde på forhånd sagt at han ikke var på jobb da, men med en god forklaring på hvor vi kunne finne den, så gikk det helt smuud. Det artige var også at vi kjørte rett på hvor vikleriet var, vanligvis roter vi rund for å finne fram. Så dette lovet bra, men rare tanker dukket også opp. Var dette for godt til å være sant? Med magneten i forvaring ble det Strømstad - Sandefjord tilbake, buffet og handling. Måtte jo på vannet på selveste St. Hans.

Frisk Magnet

Dagen etter på lørdag, skulle den monteres og testes. Hadde storfint besøk av to herrer som overvar seansen. Montert ferdig, ledninger lagt til rette, tennplugg på plass og bensin klargjort og åpnet for. Dram ble administrert og så var det sveiva. Ingenting! Sjekket om bensin kom fram, det gjorde det. Kom den gjennom forgasser.. tja.. En av herrene mente at det ville være lurt å lukke spjelet på forgasseren, slik at det trakk mer bensin enn luft. Lærer stadig noe med denne farkosten. Sveivet igjen - og det poffet. Dette virket lovende. Opp med spjelet og en aldri så liten dæsj med startgass. Ny sveiv. Hurrraaaa og lykkeland. Det virket som jul, 17 mai og bursdag på samme tid. Den startet og gikk - en liten stund, så sluknet den. Jeg var rimelig gira og gønnet på med sveiva igjen. Motoren responderte med samme respons - startet, tøffet og gikk. Måtte filme øyeblikket. 

Det er ikke bare starting med denne motoren. Jeg begynte å sjekke kjølingen. Ut av eksosen kom det litt vann, men fra det lille hullet på siden av båten, kom det svært lite. Faktisk så lite at det ble litt vel varmt, så jeg måtte slå av vidunderet. Vanndryppet var ikke kraftigere enn en gammel mann som har prostata besvær. Det bare dryppet litt forsiktig. Her skal strålen være tykk og kraftig, for at det skal være riktig med kjøling. Det var det ikke! Hva nå?

Neste avsnitt kommer om vannpumpe og kjølesystemet. Det skal ikke bare være rett fram, men at en gammel motor fra 1942, skal vinne over master mind - neppe! Den som gir seg har tapt. 

Trebåt i sommersol del to. Tenning, bensin og magnet.

Båten flyter og pumpene går ikke like fort som tidligere. En gledens tid - vi trenger ikke lenger være redde for at vidunderet skal synke ned i dypet foran øynene våre. Vi tar avgjørelsen om å flytte den ut til sin trygge plass i brygga. Plass nr. 1. Med stødige åretak flyttes Arendal snekka, av enkelte kalt "plankehaugen", plass fra innerst i brygga hvor grunt vann har vært tryggheten og ut på dypet. Ennå må den trutne litt til før motoren startes. Det er visst tryggest slik, da ristingene fra motoren for tidlig, kan forårsake ytterligere sprekker i trekonstruksjonen og akkurat det trenger eller ønsker vi selvfølgelig ikke.

Tiden er med oss og dagen er kommet for å gi seg i kast med sveivingen. Ja, for nemlig, motoren må sveives i gang. Husker morfar og bestefar drev på med slikt, og får en vakker nostalgisk tanke i hode om tøffing på blåmyra med fiskestenger hengende utenfor rekka. Kanskje det kan bli sånn for oss nå også? Tøffe rundt på bøljan blå med snørene dovent hengende utenfor rekka med håp om makrell. 

Med mot i brystet og kanskje ikke så mye vett i panna, når det gjelder gamle motorer og trebåter, begynte jeg å sveive i vei. Overvåket av en god kamerat som ville være med på sirkuset. Det ble sveiving og sveiving - ingenting skjedde. Det kloke hodet, som min kamerat har, undret seg om det kom noe bensin fram til forgasseren? Vi måtte sjekke. Skrudde opp bunn skruen på forgasseren. Der dryppet det ut noe som absolutt ikke liknet på eller luktet helt som bensin. Ja for motoren går på bensin. Opp til pluggen kom det tydelig ingen ting. Etter alle kunstens regler ble også det gitt en "dram" til pluggen, opp til fler - uten at det hadde effekt i det hele tatt. Mer sveiving! Det ble en treningsøkt. Blod på knoker og blåmerker på armer. Jadda - det sto ikke på innsats.

Til slutt måtte vi gi oss. Det ble tatt ansvar og avgjørelse om at forgasseren måtte av og rengjøres. Begynte også tankeprosessen med å rett og slett tømme tanken for gammel bensin å fylle på nytt. Steg en var forgasser. Den ble skrudd av og gitt til kyndige mekaniker hender oppe på gården. Tilbakemeldingen fra mekaniker var: "Her var det jammen mye glasur du kan ha på kaka til søndag!" Den var helt tett og full av en gråglinsende masse.

Forgasser ble rengjort og gitt alt den kunne få av stell og kjærlighet. Vel tilbake i lankene på kapteinen, ble den atter festet på rett sted, klargjort med stag og skruer for å kunne regulere hastigheten på motoren. Altså gi forgasseren mer og mindre bensin. Ja - bensin og tank. Tanken ligger godt beskyttet inn under bakken på båten. Det ble av med slanger og klemmer, slik at det gikk ann å tømme ut gammel bensin. Tømming starter. Tidligere erfaringer jeg har gjort, så vil en tømming av bensintank avgi bensingasser. Med det i tankene hadde vi god lufting. Men - når tømmingen startet, var det ingen lukt eller gass. Merkelig? Ni liter ble drenert uten lukt. Besynderlig. Så... plutselig kom den kjente bensineimen. De fem siste liter var absolutt bensin. Av 14 liter væske var altså kun 5 liter bensin, resten "vann"... Vi kunne stått å sveivet ennå.

Det ble tankrens, gjennom blåsing av bensinrør og skylt med ny vakker og ren 98 oktan med bly tilsetting. NÅ skulle Marnaen starte opp. Sveiving gjenopptas med friskt mot. Sveive, sveive, sveive. Bensin kom fram, men ingen eksplosjon i motoren. Ingenting skjedde. Kun litt pusting og pesing fra motoren og sveiveren. Hva i granskogen var det med den motoren? Tennplugg ut og renset. Ingenting da heller. Så sjekket vi om det var gnist. Neida - null og niks. Det var da fokuset ble rettet mot motorens hjerte - Magneten. For meg var det ikke akkurat en kjent figur, men ettersom symptomene ble diskutert, nevnte flere og flere at "synderen" absolutt kunne være - Magneten. Spørsmål ble stilt om kanskje magneten hadde vært under vann - om så... ja da var det helt klart den og løpet for å få start på motoren var kjørt. Det ante jo ikke vi, men fikk etter hvert en grufull og mørk tanke om at det kanskje med sannsynlighet var en sjanse for det.

Magneten sin historie må komme i neste kapittel. Det er en "god" historie for seg selv. Læringskurven på prosjektet er bratt og stigende. For nemlig... etter magneten dukker det opp noe mer...

Uansett skal det fikses og vi skal på vannet med snører utti og kald pils i handa. Så det så!