Det er sikkert mange måter å føle seg overveldet, overbrukt eller utbrukt. Ofte går det lang tid før vi ser og kjenner hva som er i ferd med å skje. Små endringer vi ikke legger merke til i hverdagen. Det hele sniker seg innpå med skilpaddefart. Plutselig en dag kjenner vi en tunghet i kroppen hvor det begynner å bli et ork å holde koken. Mindre og mindre gir lykkefølelse og vi sleper oss gjennom dagen, enten på jobb, helgefri eller i hverdagen generelt.
Å være noe for andre hele tiden, er utmattende. Det er konstant krevende . Et punkt kommer hvor det blir et ork å finne løsninger eller hjelpe andre til å finne sine egne løsninger. Må hele tiden vri tankene for å gi informasjon og bevissthet til den andre. Dette krever en stor mengde egen konsentrasjon og løsnings tenking. Når dette vedvarer over tid og det blir liten tid for reell avslapping, kommer det som vi helst skal unngå, nemlig kronisk stress.
Kronisk stress er lite gunstig for kropp og sjel. Stress i seg selv er helt ok, så lenge det er en ende på situasjonen, innenfor en tidsramme. Når det blir konstant, vil uroen bli farefull og muligheter for å møte, eller gå på den berømte veggen eller en smell, et overhengende og utfordrende moment. Noe vi helst vil unngå og bør unngå.
Samfunnet i dag byr på mange gode ting, men produksjonen stopper ikke. Produksjonen av kapital, sett på alle måter, ikke kun hard cash, blir veien og utviklingen, og tar lite hensyn til hver og en av oss.
Mitt tilfeller er ikke på noen måte unikt. Det er mer en erkjennelse over at jeg også kan rammes. Ingen skam i dette overhodet. Dog kan det snike seg inn følelser som sier det motsatte. Nå vet jeg at tanker og følelser rett og slett kan lyve oss opp i ansiktet. Som sagt, det er mer den erkjennelsen over at det har rammet meg. Også meg av alle skapninger. Jeg er også sårbar og utsatt. Ingen er supermann eller superkvinne over tid, selv om jeg fortalte det til ungene når de var små. Uttalelsen kom opp til debatt fra min sønn da han vant “Årets Supermann” på folkehøgskolen han gikk på. Han hadde et bevis! Jeg hadde selvsagt ikke noe bevis på mitt argument for å være supermann og det ble stor humor ut av dette. Dog - et snev av alvor er det i denne historien også. Vi er faktisk ikke overmennesker. Vi er gode og mindre gode i hele livssyklusen. Noen ganger en supermann og noen ganger en sår og utsatt liten tass. Dette må vi ta med oss på livsferden. Det er bare så, kanskje, vanskelig å innrømme for seg selv at dette er faktisk de kortene, i dette tilfellet, jeg har fått utlevert.
Kortene som er delt, må jeg bruke på best mulig måte for min egen del. Kanskje gjøre noe som i utgangspunktet kan stride i mot min egen moral og mine tanker om å være noe for andre mennesker. I mitt arbeid er det mange som stoler på at jeg gjør det beste for dem når de strever tungt i hverdagen. De har verktøy som kan benyttes, men det kan være strevsomt å benytte de verktøyene når det røyner på som mest. En samtale retter som oftest opp i strevet og de er på vei igjen. Det blir en type avhengighet og dette smitter også over på meg som behandler. Følelsen av å hjelpe dem videre, se i øynene deres at praten faktisk gjorde en forskjell for dem. Denne følelsen er god, men også en tankevekker på at det kan skape en toveis avhengighet, en med avhengighet. Den er fin, men kan også gi følelsen av at det er kun jeg som kan hjelpe dem videre i livet. Det er helt klart en illusjon! De klarer seg godt uten meg. Det vet jeg. For vi er ikke på noen måte uunnværlige, vi er utbyttbare. Ganske heftig å ta innover seg.
Er det omsorgs tretthet? Er det “jeg får ikke gjort det jeg vil” tanker? Ønsker jeg meg noe annet i livet akkurat nå? Vil jeg utvikle andre egenskaper hos meg selv? Begynner jeg å ønske en annen realisering av meg selv? Er det kommet til punktet at jeg også så smått forstår at Maslows behovspyramide også har betydning for meg? Eller skjønner jeg at jeg faktisk har bikket 60 og at det muligens har en pris? Hva vet vel jeg akkurat nå, men at det er et fragmentert bilde som mulig er i ferd med å falle på plass. Ting tar tid og erkjennelse.
Erkjennelse og akseptering av en situasjon, som vi slett ikke bør like, er etter min mening svært viktig. Er det slik så er det slik! Allikevel er det som skjer vanskelig å forholde seg til, for det er jo ikke slik jeg vil at det skal være. Så vi blir kanskje litt ambivalent når det kommer til akseptering. Det tenker jeg også er innafor. Så begynner vi å analysere situasjonen, kanskje også overtenke den og så spinner det rundt med aksept, ikke aksept i fri dressur. Dette skaper stress i tankene og det beste er å ta en avgjørelse. Da blir det lettere å forholde seg til tankene og jobbe framover etter at avgjørelsen er tatt. Den vanskeligste tiden er før en avgjørelse blir tatt. Så sier, så klokelig, Ingvar Wilhelmsen, at vi må oppføre oss i pakt med avgjørelsen, ellers er vi i gang med å lure oss selv.
Situasjoner generelt vil jeg mene også har røtter i hva det er vi befatter oss med. Er det vi befatter oss med, godt for oss? I utgangspunktet mener jeg nok ja og nei. Åpenbart i noen tilfeller befatter vi oss mer med det som river oss ned i stedet for det som bygger oss opp. En ganske normal situasjon i utgangspunktet. Når det butter i mot dukker det opp analyse tanker om hva som egentlig skjer, akkurat nå. Til å begynne med, når dette dukker opp, tror jeg vi ikke er helt klar over hva som skjer. Det bare er ikke helt som tidligere. Når lyset går opp for oss, er nesten det også helt fjernt. Er det virkelig dette som skjer? Også det verste av alt, dette skjer jo meg av alle mennesker! Helt utenkelig, egentlig. Jeg som står på, jobber, har god track på livet generelt, tar ansvar og holder det gående med hobbyer og utviklingspotensial. Nei, dette er ikke mulig. Selv hvor heftig det høres ut så, joda, det er mulig. Jeg begynner å vandre mot den populære og beryktede veggen. Spørsmålet er om jeg er interessert i faktisk å treffe den eller ta grep slik at den blir en fjern silhuett i det fjerne? Tenker jeg går for det siste alternativet. Er det egentlig noe som takker oss for godt utført arbeid? Er det noen som sier, at det var en god avgjørelse å tenke på deg selv akkurat nå? Faktisk vet jeg ikke. Det jeg derimot er helt sikker på er at de nærmeste er på min side.
Mange mennesker har banket trynet inn i betongveggen og fått seg et bulldogg ansikt (beklager sammenlikningen). De har etter det tatt aksjon og kommet på bedre tanker. Ofte sier de også, at dette skulle jeg ha sett komme og gjort noe med det. Kan vi, oss andre, som er på vei mot veggen benytte disse erfaringene og faktisk gjøre noe før vi banker trynet i veggen? Eller er det slik at hver og en av oss må gjøre den erfaringen på egen hånd. Jeg tenker at det er mulig å benytte erfaringen fra andre. Denne teknikken skiller oss mye fra dyrene. Dra nytte av andres erfaring og gjøre noe med den for seg selv.
Hvor vil jeg med alt dette? Jeg vil ha mulighet til å endre min egen tilværelse framover uten at jeg skal ha eller få dårlig samvittighet for å dumpe andre, særlig mine pasienter i stikken. At de må klare seg selv uten meg ved sin side. Ved å opprettholde nåværende situasjon, vil det til slutt gå ut over meg og de nærmeste og det er det ikke verd. Endring må til. Jeg skylder meg selv og de nærmeste en tilstedeværelse og ikke komme med at “jeg orker ikke dette akkurat nå” utsagn. Bruk helgene til gode samvær og ikke kun som en restituering til neste uke på jobb. Her må vi ikke misforstå, jobb er særdeles viktig for mestringsfølelse og sosialt samvær. Når dette dog blir en arena hvor energi tappes som når vann tømmes ut av et badekar, trengs det en evaluering av situasjonen og handling.
Tenk på dere selv i hverdagen - og det er hverdager det er flest av i livet.
