Utbrent, utladet, ladetid og ladestoff - undringer.

Er å være utbrent egentlig mulig? Må si at jeg ikke helt kan se at noen er helt utbrent. Hva er man da? Som aske i vedovnen etter lang dags fyr for å holde varmen i en kald årstid? Om vi bruker utbrent, er vi da helt kalde og kan ikke brukes lenger, eller kan vi kanskje brukes til noe annet, aske kan jo brukes til å strø med eller som næring til planter og andre vekster.

Er vi noe for andre når vi er utbrent? Hvordan kan vi komme tilbake til opprinnelig form, når vi er utbrent? Kan vi bruke en fyrstikk en gang til etter at den har gjort jobben med å tenne den ene gangen?

I en litt humoristisk tone, er det sagt at “en er ikke utbrent før man er kremert”! Andre utsagn som, “Huset var utbrent, ingen ting igjen!” Det er ingen ting igjen når vi er utbrent. Opp av asken sto riktignok fuglen Phoenix, sies det. Bokstavelig vil jeg si at det ikke er mulig, som en myte, ja så absolutt. Betydningen her er nok allikevel at det reiser seg noe nytt der det gamle sto. Vi kan jo da kanskje si at jeg er utbrent, men reiste meg på nytt. Litt søkt synes jeg, men ok.

Utbrent som et uttrykk for nedetid og strevsomhet i en periode av livet, mener jeg ikke helt passer. Uttrykket gir ikke noe håp om å finne eller komme tilbake til sin opprinnelige form, dog på en annen måte enn hva som var før. Vi vil jo ikke tilbake til hvordan det var før, som nettopp gjorde at man endte i et slikt uføre, men til noe bedre. Da synes jeg at uttrykket utbrent, ikke passer så bra.  En bevisstgjøring om en prosess og situasjonen, om mulig årsak eller årsaker til hva som kanskje gikk vrangt, gjør endring til bedring mulig. Da trenger vi et mer håpefullt ord.

Selv synes jeg at utladet er et bedre ord om en situasjon der vi stopper litt opp i hverdagslivet og jobben. Vi er brukt for mye uten å få tilstrekkelig tilbakeføring av ladestoffet som trengs. Selv om kroppen og organismen vår ikke er som et batteri som bare kan plugges inn og lades opp, synes jeg allikevel at dette uttrykket er bedre fordi det gir håp. Det gir håp om muligheter for en bedre framtid, bare jeg får ladet litt opp. Det kan være greit å bruke batteri som en metafor. Alle har forståelse for at et batteri blir utladet og må lades opp.

Som oftest i hverdagen driver vi på med det vi vanligvis driver med. Får hverdagen til å gå rundt med jobb, familieliv, sosiale settinger og hobbyer. I tillegg kommer alt vi må holde styr på av gjøremål som vedlikehold av ting og tang, planlegging av ferier og en hel masse ting som hele tiden holder oss okkuperte med noe som trengs å gjøres, og muligens litt lite av hva som gjør en selv best.

Det meste kan absolutt være lystbetont, absolutt. Men, det kan også være tappende. Årstidene kan også spille inn en rolle for hvordan den enkelte takler hverdagen. Også når vi må stå opp om morgenen. For meg er det en direkte pine å måtte opp kl 7 og når det i tillegg er vinter og kaldt, blir dette omtrent som et mareritt. Denne situasjonen gir ikke noe ladestoff til et batteri som gir ut til omgivelsene. Da tappes batteriet litt og litt og kommer ned på rødt, men det kommer til å øse mer ut, fordi rammebetingelsene er slik de er. Hvorfor det er slik, vet jeg sannelig ikke, men det er slik og har vært så lenge jeg kan huske. Nå etter 60 år føles det vanskelig å skyve det under teppe, som jeg alltid har gjort i et forsøk på å undertrykke, men nå går det altså ikke lenger. 

Hva er så ladetid og ladestoff?

Ja, hva er egentlig det? Kanskje noe som for den enkelte gir et tilskudd av overskudd i hverdagen. Det kan sikkert være hva som helst. Jeg vil tenke at det er like mange muligheter som det er mennesker på jorda. Hver og en av oss må finne det ladestoffet som virker best for en selv. Mulig man faktisk ikke selv vet hva det er engang. Stått på hele livet uten å egentlig undre seg over hva som er bra for en selv når det er ladetid. 

Ladetid er ikke bestandig hvile og avslapping. For mye hvile og avslapping tenker jeg ikke alltid er til det gode, men kan gjøre oss konforme og initiativløse. Allikevel kan hvile være et behov i gitte tilfeller, som trang til noe mer søvn i en periode. Ladetid mener jeg kan være en pause fra det vanlige strevet. Gjøre noe annet enn det en kanskje pålegger seg selv å gjøre uten at det på noe vis gagner en selv, bortsett fra at det blir gjort. Det kan være bra det også, men det gir ikke noe mening i egentlig å gjøre oppgaven bortsett fra at oppgaven blir gjort. 

Ladetiden bør inneholde tid som gagner en selv, være litt ego, ta vare på seg selv i en periode som er anstrengt. Hva denne ladetiden skal inneholde er ladestoffet. Ladestoffet er individuelt. Hva er best ladestoff for meg, slik at jeg kan benytte ladetiden best? Dette tror jeg hver og en av oss må finne ut av selv. Enten på egen hånd, eller i en prat med de rette folka for hver enkelt.

Ta vare på deg selv og hverandre. Husk at på flyet sier de at du skal ta på deg oksygenmasken selv først før du hjelper andre. Kanskje noe i akkurat det ellers i livet også.

Utbrent, overbrukt, møte veggen og andre alternativer.

Det er sikkert mange måter å føle seg overveldet, overbrukt eller utbrukt. Ofte går det lang tid før vi ser og kjenner hva som er i ferd med å skje. Små endringer vi ikke legger merke til i hverdagen. Det hele sniker seg innpå med skilpaddefart. Plutselig en dag kjenner vi en tunghet i kroppen hvor det begynner å bli et ork å holde koken. Mindre og mindre gir lykkefølelse og vi sleper oss gjennom dagen, enten på jobb, helgefri eller i hverdagen generelt.

Å være noe for andre hele tiden, er utmattende. Det er konstant krevende . Et punkt kommer hvor det blir et ork å finne løsninger eller hjelpe andre til å finne sine egne løsninger. Må hele tiden vri tankene for å gi informasjon og bevissthet til den andre. Dette krever en stor mengde egen konsentrasjon og løsnings tenking. Når dette vedvarer over tid og det blir liten tid for reell avslapping, kommer det som vi helst skal unngå, nemlig kronisk stress.

Kronisk stress er lite gunstig for kropp og sjel. Stress i seg selv er helt ok, så lenge det er en ende på situasjonen, innenfor en tidsramme. Når det blir konstant, vil uroen bli farefull og muligheter for å møte, eller gå på den berømte veggen eller en smell, et overhengende og utfordrende moment. Noe vi helst vil unngå og bør unngå. 

Samfunnet i dag byr på mange gode ting, men produksjonen stopper ikke. Produksjonen av kapital, sett på alle måter, ikke kun hard cash, blir veien og utviklingen, og tar lite hensyn til hver og en av oss. 

Mitt tilfeller er ikke på noen måte unikt. Det er mer en erkjennelse over at jeg også kan rammes. Ingen skam i dette overhodet. Dog kan det snike seg inn følelser som sier det motsatte. Nå vet jeg at tanker og følelser rett og slett kan lyve oss opp i ansiktet. Som sagt, det er mer den erkjennelsen over at det har rammet meg. Også meg av alle skapninger. Jeg er også sårbar og utsatt. Ingen er supermann eller superkvinne over tid, selv om jeg fortalte det til ungene når de var små. Uttalelsen kom opp til debatt fra min sønn da han vant “Årets Supermann” på folkehøgskolen han gikk på. Han hadde et bevis! Jeg hadde selvsagt ikke noe bevis på mitt argument for å være supermann og det ble stor humor ut av dette. Dog - et snev av alvor er det i denne historien også. Vi er faktisk ikke overmennesker. Vi er gode og mindre gode i hele livssyklusen. Noen ganger en supermann og noen ganger en sår og utsatt liten tass. Dette må vi ta med oss på livsferden. Det er bare så, kanskje, vanskelig å innrømme for seg selv at dette er faktisk de kortene, i dette tilfellet, jeg har fått utlevert.

Kortene som er delt, må jeg bruke på best mulig måte for min egen del. Kanskje gjøre noe som i utgangspunktet kan stride i mot min egen moral og mine tanker om å være noe for andre mennesker. I mitt arbeid er det mange som stoler på at jeg gjør det beste for dem når de strever tungt i hverdagen. De har verktøy som kan benyttes, men det kan være strevsomt å benytte de verktøyene når det røyner på som mest. En samtale retter som oftest opp i strevet og de er på vei igjen. Det blir en type avhengighet og dette smitter også over på meg som behandler. Følelsen av å hjelpe dem videre, se i øynene deres at praten faktisk gjorde en forskjell for dem. Denne følelsen er god, men også en tankevekker på at det kan skape en toveis avhengighet, en med avhengighet. Den er fin, men kan også gi følelsen av at det er kun jeg som kan hjelpe dem videre i livet. Det er helt klart en illusjon! De klarer seg godt uten meg. Det vet jeg. For vi er ikke på noen måte uunnværlige, vi er utbyttbare. Ganske heftig å ta innover seg.

Er det omsorgs tretthet? Er det “jeg får ikke gjort det jeg vil” tanker? Ønsker jeg meg noe annet i livet akkurat nå? Vil jeg utvikle andre egenskaper hos meg selv? Begynner jeg å ønske en annen realisering av meg selv? Er det kommet til punktet at jeg også så smått forstår at Maslows behovspyramide også har betydning for meg? Eller skjønner jeg at jeg faktisk har bikket 60 og at det muligens har en pris? Hva vet vel jeg akkurat nå, men at det er et fragmentert bilde som mulig er i ferd med å falle på plass. Ting tar tid og erkjennelse.

Erkjennelse og akseptering av en situasjon, som vi slett ikke bør like, er etter min mening svært viktig. Er det slik så er det slik! Allikevel er det som skjer vanskelig å forholde seg til, for det er jo ikke slik jeg vil at det skal være. Så vi blir kanskje litt ambivalent når det kommer til akseptering. Det tenker jeg også er innafor. Så begynner vi å analysere situasjonen, kanskje også overtenke den og så spinner det rundt med aksept, ikke aksept i fri dressur. Dette skaper stress i tankene og det beste er å ta en avgjørelse. Da blir det lettere å forholde seg til tankene og jobbe framover etter at avgjørelsen er tatt. Den vanskeligste tiden er før en avgjørelse blir tatt. Så sier, så klokelig, Ingvar Wilhelmsen, at vi må oppføre oss i pakt med avgjørelsen, ellers er vi i gang med å lure oss selv. 

Situasjoner generelt vil jeg mene også har røtter i hva det er vi befatter oss med. Er det vi befatter oss med, godt for oss? I utgangspunktet mener jeg nok ja og nei. Åpenbart i noen tilfeller befatter vi oss mer med det som river oss ned i stedet for det som bygger oss opp. En ganske normal situasjon i utgangspunktet. Når det butter i mot dukker det opp analyse tanker om hva som egentlig skjer, akkurat nå. Til å begynne med, når dette dukker opp, tror jeg vi ikke er helt klar over hva som skjer. Det bare er ikke helt som tidligere. Når lyset går opp for oss, er nesten det også helt fjernt. Er det virkelig dette som skjer? Også det verste av alt, dette skjer jo meg av alle mennesker! Helt utenkelig, egentlig. Jeg som står på, jobber, har god track på livet generelt, tar ansvar og holder det gående med hobbyer og utviklingspotensial. Nei, dette er ikke mulig. Selv hvor heftig det høres ut så, joda, det er mulig. Jeg begynner å vandre mot den populære og beryktede veggen. Spørsmålet er om jeg er interessert i faktisk å treffe den eller ta grep slik at den blir en fjern silhuett i det fjerne? Tenker jeg går for det siste alternativet. Er det egentlig noe som takker oss for godt utført arbeid? Er det noen som sier, at det var en god avgjørelse å tenke på deg selv akkurat nå? Faktisk vet jeg ikke. Det jeg derimot er helt sikker på er at de nærmeste er på min side.

Mange mennesker har banket trynet inn i betongveggen og fått seg et bulldogg ansikt (beklager sammenlikningen). De har etter det tatt aksjon og kommet på bedre tanker. Ofte sier de også, at dette skulle jeg ha sett komme og gjort noe med det. Kan vi, oss andre, som er på vei mot veggen benytte disse erfaringene og faktisk gjøre noe før vi banker trynet i veggen? Eller er det slik at hver og en av oss må gjøre den erfaringen på egen hånd. Jeg tenker at det er mulig å benytte erfaringen fra andre. Denne teknikken skiller oss mye fra dyrene. Dra nytte av andres erfaring og gjøre noe med den for seg selv.

Hvor vil jeg med alt dette? Jeg vil ha mulighet til å endre min egen tilværelse framover uten at jeg skal ha eller få dårlig samvittighet for å dumpe andre, særlig mine pasienter i stikken. At de må klare seg selv uten meg ved sin side. Ved å opprettholde nåværende situasjon, vil det til slutt gå ut over meg og de nærmeste og det er det ikke verd. Endring må til. Jeg skylder meg selv og de nærmeste en tilstedeværelse og ikke komme med at “jeg orker ikke dette akkurat nå” utsagn. Bruk helgene til gode samvær og ikke kun som en restituering til neste uke på jobb. Her må vi ikke misforstå, jobb er særdeles viktig for mestringsfølelse og sosialt samvær. Når dette dog blir en arena hvor energi tappes som når vann tømmes ut av et badekar, trengs det en evaluering av situasjonen og handling.

Tenk på dere selv i hverdagen - og det er hverdager det er flest av i livet.

Operasjon steinpipe!

Jada, igjen gjør Team Fanteri ting de ikke egentlig kan, eller har gjort før. I etterkant av parkettlegging i stua i mars og april, måtte det drastiske tiltak for pipeløpet. Ovnen er ganske ny, men pipeløpet så ut som et takras og måtte definitivt få en make-over.

Mange forslag kom på bordet og som de raske besluttsomhets personene vi er, tok det sin tid. Ingenting skjedde før på ettersommeren. På den tiden hadde vi riktignok preppet pipa for å legge på en finish, men hva skulle det bli? Jo - hva om vi samlet steiner, noe vi vanligvis også gjør, å lime de opp på pipeløpet... ække det kult?! Det er jo selvfølgelig det klokeste hode av oss som kom på dette. Jeg tenkte at joda det må vel gå ann... Så for meg en voldsom mengde arbeid, men dette skulle vi få til. 

Stein har blitt sanket inn fra fjern og nær i flere år. Stein er vakkert! Når vi er på tur rundt omkring og det er stein der - kan noen rett og slett bli med hjem. Litt fra fjellet, litt fra vannet rundt oss og litt fra steinbrudd omkring. Alle steinene ble vasket for hånd på alle sider, tørket og lagt klare. Vi hadde masse steiner og sikkert nok - trodde vi. Dette var good :-) Til verket vi skred.

Vi satte igang med å blande pulver og vann til en klissen masse. Batteri drevet drill og nyinnkjøpt visp. På Flisekompaniet fikk jeg god hjelp av en hyggelig ekspeditør når det gjaldt lim. Det ligger forresten sammen med Monter i Tønsberg. Det beste fliselimet! Smører opp på pipa og begynner å legge opp stein. Etter hvert finner vi ut at dette faktisk tar tid og vi ser fort at nye ekskursjoner etter råmaterialet helt klart må til. Underveis tenkte vi å veie alle steinene, men det gjorde vi altså ikke - det ble mange. Små og store fant sin plass. Forskjellige farger, tegninger og utforminger. Satte på uten noen plan på forhånd om hvordan det skulle se ut på sluttet. Randomisert mosaikk på lykke og fromme - sånn er vi :-)

Vi er nå endelig ferdige og bildene viser prosessen. Syns det ble mega fint! Ovnen er på plass igjen etter noen måneder på kjøkkenet og fit for fight når kulda setter inn. Det er gøy å gjøre saker og ting vi ikke vanligvis gjør. Det er umiddelbare resultater - det er bra! I vår vanlige jobb ser vi ikke resultater på samme måte, det kan ta lang tid, eller kanskje aldri. Noen ganger kommer de også fort, men ikke på denne måten. Klar visuell framgang og ferdig resultat - noe å vise til. Det er tilfredsstillende og godt for kropp og psyke!

Starten av prosessen - parkett og pipe.

Her er det hakket bort gamle fliser.

Måtte støpe for å få et jevnt underlag til ovnen.

Første lag med lim.

Jobbet ut fra pipehullet.

Noen av steinene.

Framsiden ferdig og pus inspiserer.

Kanten får også sitt.

Parkett og pipe.

ENDELIG FERDIG!

En lang prosess fra vi startet med parketten i slutten av mars, men altså nå er vi ferdig med det meste. Lister er også kommet på rundt veggene. Det eneste nå er skjøtene mellom gang og kjøkken. Der har vi en plan :-)

Sett gjerne inn en kommentar om hva dere synes. Tusen takk :-) Ta vare på dere selv og gjør dagen idag til et godt minne i morgen!

Rjukan og Vemork

Ennå en gang farter vi oppover til vårt nye, ennå nye, hideout i Rjukan, Fossoveien. En plass med ro og opphenting av energi. En plass som er midt i smørøyet for ekskursjoner og utflukter, samt midt i en av andre verdenskrigs best utførte sabotasjer - sabotasjen mot Vemork og tungtvannet. Historien er filmatisert flere ganger med mer og mindre hell. Bygningen står ennå der og ruver i landskapet og er nå for folk å ta en del av for å se nasjonal historie. Ta turen.

En tur innom i dag og møtte en fremragende guida, Bjørn Eddy, som kan det meste av hva som skjer og har skjedd på Vemork. Kaffe kan han lage også. I dag var det filminnspilling av et Fransk team som virkelig hadde med seg rekvisitter.

En historisk og spennende plass som absolutt bør besøkes når dere legger turen opp om Rjukan. En annen helt ny ting de er i gang med her oppe, er fiskeoppdrett. Ørret fra yngel til slakt. Et enormt anlegg som stadig øker i omfang. Rjukan er spesiell. Mye har skjedd siden Sam Eyde begynte med både Norsk Hydro og Elkem, og det fortsetter og fortsetter. Verdensarv og masse historie.

Lite utdrag av bilder fra i dag og besøket på Vemork:

Ryggsekk fra Vemork

Minnestein

Husene ute på pynten

I gang med innspilling

Juvet hvor gutta klatret

Rjukan er et mangfold både sommer som vinter. Skal bli gøy å utforske områdene rundt når det hvite velger å forlate åstedet.

Nyt kvelden!

Julegaver eller andre gaver eller bare til deg selv...

Etter mye om og men, har jeg fattet mot og har en salgsutstilling her på Atelier Tjømekollen :-) Det har tatt en stund, uvisst av hvilken grunn eller grunner, men kanskje fordi bildene jeg tar, representerer en del av meg selv og det kan jo være litt skummelt.

Bildene er tatt i nærområdet, Tjøme og Færder Nasjonalpark. Håper de faller i smak. (Pus er ikke til salgs). 

Størrelsene er 50x50 cm og 50x70 cm på dibond-plate (aluminium foran og bak med kompositt i midten).

Priser:
50x50 cm - 1.000,-
50x70 cm - 1.500,-

Ta gjerne kontakt for en omvisning,
Telefon 920 87 579
Epost henning@sverd.com
Også Messenger fungerer :-)

Bildene kan du også se her:

Kvaliteten på hva du ser her og originalene, kan ikke sammenliknes, med de gir et inntrykk. Det er mulig å klikke på bildene, slik at du kan se de på stor skjerm.

Tusen takk :-)

Fra lærling til mester (kanskje litt å ta i, men...)

Jadda, det å bli 2x30 er ingen spøk. Men også helt fantastisk på mange områder. Noe av det beste er vel at jeg ikke går omkring å tenker på det. Vet jo liksom ikke helt hvordan en, ok da, sekstiåring skal oppføre seg. Så da blir det som det blir.

Nysgjerrighet på hva som er omkring, synes jeg er spennende. Oppdage og lære nye ting, er noe som driver framover. Hva er det rundt omkring der ute? Mange gjør jo saker som er så langt vekk fra hva jeg selv gjør og de har ofte stor glede av hva de holder på med. Et lite innblikk i dette er utviklende. Hva folk kan, gjør og nerder, som jeg tenker er et positivt ord, skaper hele dems tilværelse. Selv om det er forskjell fra mine ting. Det skaper mangfold og ulikhet, noe flott som vi trenger å omfavne. Det å være forskjellige er en styrke og slettes ikke skummelt.

En av mine gode kamerater er mye på samme måte. Nysgjerrig og undrende. Han og kona troppet opp på bursdagsfest med en gave om å smi min egen øks. Smi en øks! Nettopp. Ikke akkurat hverdagskost, men så super og flott gave! Jeg ble helt satt ut bare av tanken og at det var mulig å i det hele tatt finne på.

Smia

Planlegging for gjennomføring ble gjort og lørdag 11 november dro vi avsted til Undrumsdal. En grepa kar som har smidd, treskjært og lafta hus i en årrekke, dro oss med inn i smia. Kanskje en 8-10 m2 med plass til esse, trykkluft hammer, ambolt, sveiseutstyr, slipemaskin og skrustikke, samt masse annet verktøy for å holde i varmt metall. 

Inne i smia

Essa

Smeden kuttet raskt opp et stykke metall, en flat del som skulle bli øks. Vi måtte bare bøye den litt. Stål skulle sveises i mellom jernlagene og så ble det puss og stell av øksa. Jaja tenkte jeg og kastet mine lyseblå på disse emnene av jern og stål, rette og fine der dem lå. Inn i essa og det hele endret seg. Når jernet ble rødglødende, vi måtte passe på at jernet ikke brant opp (ikkesant!!), bare akkurat passe. Det som nå skjedde var at jernet bøyde seg akkurat som vi ville, måtte banke litt, men jøsses. Mellom jernet la han stålet og ny oppvarming. Det skulle sveises. Da, igjen, måtte vi passe på at også stålet ikke brant opp. Det skulle utvikle seg spesielle gnister og da var jern og stål klar til å sveises sammen. Stålet må til for å få en fin egg på øksa. Vi banket på med trykklufts hammeren og det hele "smeltet" perfekt inn i hverandre. Utrolig!

Dette er kunnskap som går lang tid tilbake. I Norden til bronsealderen. Våpen og redskaper var hoved tingen, også hestesko. Smeden og yrket ble også sett på som noe magisk. Og magisk var det. Litt varme her noe banking der og vipps var det en øks i råformat. Pussing og sliping må også til. En artig sak er også når eggen er herdet, må øksa varmes i rundt 220 grader i ca en halv time for at eggen skal være perfekt. Om ikke det gjøres, blir eggen sprø og bryter av når øksa brukes. Så - jeg la den i stekeovnen på riktig antall grader i en halv time. 

Værsågod - Øksebiff er servert! Etter en slik biff, trenger ikke ovnen rengjøring.

Øksebiff

Nå skal det lages skaft, pusses litt og slipes - så er den klar til bruk.  

Noen arbeids bilder på slutten :-)

Tusen takk for en helt fantastisk dag! Prøv noe nytt en dag du også :-) Det er lærerikt! 

Kaptein på sjøgående farkost

Eventyret ser ut til å åpenbare seg. Etter lang tid med mekking, frustrasjon og forbannelser, ser det nå ut til at prosjektet Arendal snekke med Marna motor, er i mål.

Det er foretatt "jomfrutur", samt fisketur og tur med datter og barnebarn. Alle turer ble smertefritt gjennomført. Sommeren er har ennå ikke helt sluppet taket, selv om det kan kjennes slik og jobb er nær forestående, men vi kan ikke se bort i fra at det kan bli noen gode luftinger på blåmyra i dagene som kommer oss i møte.

Kan bare si som Captain Jack Sparrow - "Give me the horizon!"

Takk for følge så langt og følg med, kanskje dukker det opp noe rart fra denne kanten.