Er å være utbrent egentlig mulig? Må si at jeg ikke helt kan se at noen er helt utbrent. Hva er man da? Som aske i vedovnen etter lang dags fyr for å holde varmen i en kald årstid? Om vi bruker utbrent, er vi da helt kalde og kan ikke brukes lenger, eller kan vi kanskje brukes til noe annet, aske kan jo brukes til å strø med eller som næring til planter og andre vekster.
Er vi noe for andre når vi er utbrent? Hvordan kan vi komme tilbake til opprinnelig form, når vi er utbrent? Kan vi bruke en fyrstikk en gang til etter at den har gjort jobben med å tenne den ene gangen?
I en litt humoristisk tone, er det sagt at “en er ikke utbrent før man er kremert”! Andre utsagn som, “Huset var utbrent, ingen ting igjen!” Det er ingen ting igjen når vi er utbrent. Opp av asken sto riktignok fuglen Phoenix, sies det. Bokstavelig vil jeg si at det ikke er mulig, som en myte, ja så absolutt. Betydningen her er nok allikevel at det reiser seg noe nytt der det gamle sto. Vi kan jo da kanskje si at jeg er utbrent, men reiste meg på nytt. Litt søkt synes jeg, men ok.
Utbrent som et uttrykk for nedetid og strevsomhet i en periode av livet, mener jeg ikke helt passer. Uttrykket gir ikke noe håp om å finne eller komme tilbake til sin opprinnelige form, dog på en annen måte enn hva som var før. Vi vil jo ikke tilbake til hvordan det var før, som nettopp gjorde at man endte i et slikt uføre, men til noe bedre. Da synes jeg at uttrykket utbrent, ikke passer så bra. En bevisstgjøring om en prosess og situasjonen, om mulig årsak eller årsaker til hva som kanskje gikk vrangt, gjør endring til bedring mulig. Da trenger vi et mer håpefullt ord.
Selv synes jeg at utladet er et bedre ord om en situasjon der vi stopper litt opp i hverdagslivet og jobben. Vi er brukt for mye uten å få tilstrekkelig tilbakeføring av ladestoffet som trengs. Selv om kroppen og organismen vår ikke er som et batteri som bare kan plugges inn og lades opp, synes jeg allikevel at dette uttrykket er bedre fordi det gir håp. Det gir håp om muligheter for en bedre framtid, bare jeg får ladet litt opp. Det kan være greit å bruke batteri som en metafor. Alle har forståelse for at et batteri blir utladet og må lades opp.
Som oftest i hverdagen driver vi på med det vi vanligvis driver med. Får hverdagen til å gå rundt med jobb, familieliv, sosiale settinger og hobbyer. I tillegg kommer alt vi må holde styr på av gjøremål som vedlikehold av ting og tang, planlegging av ferier og en hel masse ting som hele tiden holder oss okkuperte med noe som trengs å gjøres, og muligens litt lite av hva som gjør en selv best.
Det meste kan absolutt være lystbetont, absolutt. Men, det kan også være tappende. Årstidene kan også spille inn en rolle for hvordan den enkelte takler hverdagen. Også når vi må stå opp om morgenen. For meg er det en direkte pine å måtte opp kl 7 og når det i tillegg er vinter og kaldt, blir dette omtrent som et mareritt. Denne situasjonen gir ikke noe ladestoff til et batteri som gir ut til omgivelsene. Da tappes batteriet litt og litt og kommer ned på rødt, men det kommer til å øse mer ut, fordi rammebetingelsene er slik de er. Hvorfor det er slik, vet jeg sannelig ikke, men det er slik og har vært så lenge jeg kan huske. Nå etter 60 år føles det vanskelig å skyve det under teppe, som jeg alltid har gjort i et forsøk på å undertrykke, men nå går det altså ikke lenger.
Hva er så ladetid og ladestoff?
Ja, hva er egentlig det? Kanskje noe som for den enkelte gir et tilskudd av overskudd i hverdagen. Det kan sikkert være hva som helst. Jeg vil tenke at det er like mange muligheter som det er mennesker på jorda. Hver og en av oss må finne det ladestoffet som virker best for en selv. Mulig man faktisk ikke selv vet hva det er engang. Stått på hele livet uten å egentlig undre seg over hva som er bra for en selv når det er ladetid.
Ladetid er ikke bestandig hvile og avslapping. For mye hvile og avslapping tenker jeg ikke alltid er til det gode, men kan gjøre oss konforme og initiativløse. Allikevel kan hvile være et behov i gitte tilfeller, som trang til noe mer søvn i en periode. Ladetid mener jeg kan være en pause fra det vanlige strevet. Gjøre noe annet enn det en kanskje pålegger seg selv å gjøre uten at det på noe vis gagner en selv, bortsett fra at det blir gjort. Det kan være bra det også, men det gir ikke noe mening i egentlig å gjøre oppgaven bortsett fra at oppgaven blir gjort.
Ladetiden bør inneholde tid som gagner en selv, være litt ego, ta vare på seg selv i en periode som er anstrengt. Hva denne ladetiden skal inneholde er ladestoffet. Ladestoffet er individuelt. Hva er best ladestoff for meg, slik at jeg kan benytte ladetiden best? Dette tror jeg hver og en av oss må finne ut av selv. Enten på egen hånd, eller i en prat med de rette folka for hver enkelt.
Ta vare på deg selv og hverandre. Husk at på flyet sier de at du skal ta på deg oksygenmasken selv først før du hjelper andre. Kanskje noe i akkurat det ellers i livet også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar