Scotland, del 2 - Fra Cruden Bay til Pennan

Da er vi på farta igjen mot Pennan. En plass som er svært populær, så vi måtte bestille på forhånd. Veien dit blir innom noen steder på veien og vi begynner med Slains Castle. Så går turen videre mot Fraserburgh og Lighthouse museum, før vi setter kursen mot Pennan. Med noen små stopp til, selvfølgelig.

Vi forlater rom 3 på St. Olavs hotell med kurs for et gammelt slott med luftige rom og saler. Det er oppe for visning 24/7 uten at vi må bestille tid med guide - gratis er det visstnok også, og det er jo stas.

Med Cruden Bay i speilet, setter vi kursen på små smale veier mot Slains Castle. På disse veiene er det bort i mot et C-moment å kjøre. De er smale og når det skal kjøres på venstre side, får en nesten følelsen av at vi er like mye på høyre side. Tunga rett i munnen altså. Vi snirkler oss framover og på en stor og åpen slette nordover på A975 finner vi en parkeringsplass. Laaangt der borte kan vi nærmest kun ane omrisset av et slott i ruiner. Dog kjenner vi også på det monumentale som ruinene representerer. En plass hvor det ble holdt middager, kamper, hester i fri dressur, fantastiske klær og dagligdagse gjøremål. En plass med et yrende liv og trygghet - og litt krig, mest trolig.

Veien bort synes lang, men tok ikke mer en snaue 15 minutter. Ok da... litt lenger tid tok det for fotoapparatet måtte til stadighet fram. Stort og digert ruvet det foran oss når vi kom fram. Med vakker beliggenhet helt på tuppen av skarpe klipper med utsikt utover Nordsjøen. Tenk - her har de stått å speidet etter bevegelse på vannet og mulig fiender som kom snikende, eller de har ventet på sine kjære som har vært ute på havet og fisket en fangst alle fikk ta del i. Ja ja litt romantikk må jo til. Var nok krigerske tilstander også. Området rundt var flatt og grassrikt. Sikkert et fantastisk skue når alle markblomstene viser seg fra sin beste side og prakt. Kan bare fornemme de som tidligere danset rundt i denne engen med egne fantasier om hvordan resten av verden så ut. Helt til det tordnet i trompetene om at de bare hadde å komme seg tilbake i sikkerhet, fordi det kom noen skurker med sverd og pil og bue.

Vi smyger oss rund slottet og utover mot klippene. Helt fantastisk. Et yrende fugleliv hadde boplass rundt om på rufsete steiner, der de passet på sine avkom. Plasseringen av slottet er ikke tilfeldig. Med bratte og spisse klipper, ser det nærmest uinntagelig ut fra vannveien. Inne har beboerne en solid oversikt utover Nordsjøen. 

Etter turen rund, smetter vi inn. Det vil si inn, men ute. Taket er helt åpent og etasje skillene er som sunket i jorden. Kun merkene er igjen der hvor stokkene til gulv og tak har hatt feste inn i stein konstruksjonen. En stor sal inne i slottet er forresten brukt som inspirasjon til Grev Draculas slotts sal.

Rundturen utenfor og inne i slottet nærmer seg avsluttet. Vi går ut og rusler sakte bortover en eng hvor det sikkert har vært samlinger, kamp og festligheter og setter kursen mot den ytterste kanten nord for slottet. På kanten stikker nok et lass av klipper opp og en gjeng av sjøfugler, mest måker, skriker rundt. Det ser ut som det går ann å bevege seg ennå lenger ut enn der hvor graset slutter. Mye klatring og åling, så jeg feiget ut, har jo kamera å passe på, mens kjærsten krabbet ned og spratt ut på de ytterste knauser.

Fantastiske stein formasjoner og huler hadde åpenbart seg på kjærstens tur i ulendt terreng. Man kan bare spørre seg hva som kan ha foregått inne i disse hulene over flere hundre år. Tror det bare er å slippe fantasien løs... Vi må dessverre forlate Slains Castle og vi snegler oss tilbake mot parkeringen for å sette nesa mot Pennan. Men først tar vi en snartur innom Fraserburgh og Museum of Scottish Lighthouses.

Hovedveier i Scotland er så forskjellige fra Norge. Bildene viser hovedveier gjennom det skotske høylandet på kryss og tvers. Vi valgte også naturlig nok veier som ikke var motorveier og denne typen var det som vanligvis åpenbarte seg. Enkelte steder som vi skulle kjøre, kjørte vi rett forbi da veiene ikke egentlig så ut som veier det gikk å kjøre på, men joda, det gikk som bare det. Med hjertet i halsen til tider. Det var så vidt at vi klarte å passere hverandre når det kom biler i møte. Heldigvis var det sjeldent og takk og pris for det! Det var også stort sett overskyet og lett regn på store deler av turen, men med så mange opplevelser gjorde det ikke noe for oss.

Det ble et svært kort stopp ved Museum of Scottish Lighthouses. Det var stusselige greier. Flere hadde stoppet her, men gjorde som oss - trakk oss stille tilbake. En pitte liten spasertur kostet vi på oss, bare for å ha gjort det, samt for å kunne brife med at joda, vi har vært der også.

Vi gasset på å tok A98, B9032 og B9031 til Pennan. En grei etappe i regn og mer regn. Skiltet til Pennan kom litt brått og vi måtte ta litt tilbake. Kjørte inn, over et jorde og så bar det nesten rett nedover. Svinger og kroker før vi kom ned i hovedkrysset som kunne fortelle at vi enten kunne ta til venstre eller høyre. Vi tok til venstre og parkerte inntil en molo. Vi var tre meter fra Nordsjøen. Blåst og regn slo i mot oss og bilen fikk vaska seg skikkelig i saltvann. Fant fram til Pennan Inn B&B and Gallery, men det var jammen ikke åpent ennå. Åpnet ikke før kl 16 og vi var på plass kl 15. Jaha.. så var det bare å vente mens regnet silte. Under et opphold i regnet tok vi beina fatt for å utforske plassen. 200 m den ene veie og ca 200 meter den andre veien - fort gjort. Vi tenkte at i alle dager skal vi være her til i morgen? Det var ingen ting der. Ikke matbutikk, ikke pub, ikke noe av det vi hadde forventet, men allikevel, det var noe spesielt med denne plassen. Det var en ro til å ta og føle på. En nærhet til sjøen og fjellene og de elementene som var der. Plassen var rammet inn av høye klipper. Det virket nesten som de som kom hit først hadde gravd ut plassen i klippene slik at Pennan skulle få plass.

Mer om hvordan det utviklet seg her i Pennan kommer i neste akt. Håper du henger med.